Isfugl er en sjelden norsk hekkefugl i isfuglfamilien. Det er en liten og fargerik fugl med langt, spisst nebb og svært kort hale, som livnærer seg ved å stupdykke etter småfisk i vassdrag. Den graver dype reirhull elvebanker. Isfugl er sårbar for foruresning, forstyrrelse og inngrep i elvemiljøer. Her er den fotografert på overvintringsplass.

Lomvi hekker vanligvis i store antall i bratte klippevegger på øyer. I Norge finnes arten i fuglefjell langs lysten, fra Rogaland til Finnmark, samt på Bjørnøya og Svalbard. Bestanden langs kysten av Norge har hatt en katastrofal utvikling med kraftig reduksjon i antall fugler. De viktigste årsakene til dette er nedgang i relevante fiskebestander og drukning i fiskeredskaper, samt at arten også påvirkes negativt av oljesøl og klimaendringer. Bildet viser en polarlomvi i flukt.

Isfjell med krykkje foran.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Hybridfrosk er en stor og kraftig frosk som vanligvis har en utpreget grønn farge med mørke flekker og en grønn stripe langs midten av ryggen. Hybridfrosk er oppstått som en krysning mellom de to artene damfrosk og latterfrosk, og er vanskelig å skille fra disse. Hybridfrosk er utbredt over hele Mellom-Europa øst til Moskva og nord til Danmark og Sør-Sverige. Arten ble i 2003 introdusert fra Polen til Finnøy i Rogaland, sammen med damfrosk. Bildet viser hybridfrosk og storvassoleie.

Bildet viser mange larver av neslesommerfugl som beiter på stornesle. Etterhvert vil de gå over i puppestadiet og klekke til voksne sommerfugler. Neslesommerfugl er en av minst 20 norske sommerfuglarter som har stornesle som vertsart.

Siste halvedel av april og starten av mai er høytid for storfuglen. Da er det tid for tiurleik og hannen viser seg med sin flotteste prakt i håp om å tiltrekke seg flest mulig røy. Av og til dukker det opp spillgale tiurer. Hva som er årsaken til at enkelte tiur blir spillgale er vel ikke så lett å finne ut av, men denne hadde i alle fall ingen artsfrender å vise seg frem til. At hormonene da kan løpe litt løpsk er vel ikke rart, og da får alle bevegelige mål i hans territorium merke hans overmot.

Småsalamander formerer seg i næringsrike dammer og myrtjern. De voksne dyrene vandrer til dammene i april/mai og opp fra dammene i når de er ferdige med parring og egglegging i juni-august. Gjenfylling av dammer, forsuring, forurensning og utsetting av fisk er noen av faktorene som har resultert i at den har vært i tilbakegang. Bildet er tatt under kontrollerte forhold.

Rød skogfrue er en av våre største og vakreste orkideer. Den er svært sjelden og vokser i tørr halvåpen kalkfuruskog. Den har fått sin egen handlingsplan og følges nøye opp.

Vipe er forsatt en av våre vanlige vadefugler, men har gått kraftig tilbake som en følge av intensiveringen av jordbruket. Bildet viser vipe som studeres av en fuglekikker.

Tiur spiller på en rabbe i åpen furunaturskog.

Skarlagenvokssopp er en av våre største og vakreste vokssopper. Arten er knyttet til ugjødslet gressmark eller beitemark, Arten er ofte en god signalart på verdifulle kulturmarkslokaliteter.

Polarsnipe hekker i arkisk og overvintrer langs kysten av Vest-Europa og Vest-Afrika. Ringmeringsdata tyder på at mange av polarsnipene som raster i Norge hekker på Grønland og i Canada. Bildet viser en ung, grå polarsnipe som søker etter smådyr blant bæretang på rasteplass under trekket. Gruntvannsområder med tang er viktige næringssøks-områder for mange vadefuglarter.

For mange familier er bærplukking en viktig friluftsaktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på syltetøy, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her plukkes blåbær.

Fjellreven gikk kraftig tilbake i antall i Skandinavia fra slutten av 1800-tallet til fredningen i 1930. Til tross for langvarig fredning er den skandinaviske bestanden fremdeles svært liten, mens bestandene i arktis er livskraftige.

Vepsevåk er en middels stor rovfugl, med lengre stjert og slakere hals enn de andre våkene - samt et ganske spinkelt nebb. Den livnærer seg av veps, frosk og ulike smådyr. I Norge hekker den hovedsakelig i produktive granskoger i Øst-Norge og sørover til Vest-Agder. Vepsevåk er en trekkfugl som overvintrer i tropisk Afrika.

Knoppsvane hekker i Norge ved grunne, næringsrike innsjøer og i skjermede bukter og viker langs sjøen, samt på øyer i skjærgården. Den hekker i lavlandet langs kysten fra svenskegrensen til Trøndelag, samt et stykke inn dalførene på Østlandet. Knoppsvanen øker sin utbredelse nordover og innover i landet. Arten lever mest av alger og vannplanter som beites ned til en meters dyp. Fugler som hekker i Norge er dels stasjonære (særlig på Jæren), men kan også trekke sørover til Danmark avhengig av fødetilgangen om vinteren. Kilde: Artsdatabanken

Dragehode er en plante som Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på, da Norge har en stor del av arten forekomst. Den er knyttet til ugjødsla enger og åpent grunnlendt kalkmark. Arten er truet av gjengroing og utbygging.

Storkobbe er med sine opptil 3-400 kg en av de største selene i norske farvann. Den er kjent for å ha lange fine barter. Storkobben er avhengig av drivis, som den kaster (føder) selungen på om våren. Arten er derfor truet av klimaendringene.

Bildet viser et par med teist i sommerdrakt på et isflak. Teist er en kystbundet alkefugl, som for det meste hekker i enkeltpar og små kolonier langs kysten. Om sommeren er den svart med hvite felt på vingene og røde bein. Om vinteren har den mye lysere fjærdrakt, der hodet og undersiden er hvit.