Svartspett er vår største hakkespett. Den er helt svart, men med rød isse. Den hekker i Norge i bar- og blandingsskog, særlig på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag. På Vestlandet og i Nord-Norge er den svært fåtallig. Arten har et ganske allsidig habitatvalg, men er gjerne knyttet til eldre skog med døde eller døende trær og store reirtrær (ofte osp eller furu). Den hakker ut nye reirhull hvert år og skaper på den måten hekkeplasser for andre hulrugende fugler, som ugler, skogdue og kvinand. Hovednæringen til svartspett er maur. Voksne svartspetter er standfugler som holder til i samme område året rundt, mens ungfuglene sprer seg over kortere avstander. Bildet viser ung svartspett i reirhullet, i en gamme osp.

Sommereik (Quercus robur) utvikler stor og flotte kroner hvis de får stå i åpent landskap. Her tre med friskt løv om våren.

Toppskarven hekker i kolonier langs kysten vår fra Rogaland og til Finnmark. Den foretrekker å hekke i sterkt kupert terreng ytterst mot havet. Skarven har en fjærdrakt som suger vann slik at den minsker problemet med oppdrift under dykkingen. Her er den fotografert på Hornøya i Finnmark.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

En flokk med gråsisik har tatt seg en rast i en tørr rogn for å pusse fjærdrakten sin.

Rådyr (Capreolus capreolus) søker etter grønt gress på jorder når det spirer om våren.

Harr er en fisk i laksefamilien og lever hele livet i ferskvann. Den innvandret til Norge rett etter siste istid og du kan finne den fra Finnmark i nord og til flere av de store vassdragene i sør som Glommavassdraget, Trysilvassdraget og Gudbrandsdalslågen. Med menneskets hjelp har den også spredd seg til Lesjaskogsvatnet og derifra vestover ned i Rauma. Den lever som tidligere nevnt hele livet i ferskvann, ofte i store elver. Den gyter som regel i elver tidlig på våren. Selve gytingen er lik den vi ser hos ørret og laks ved at de «graver» seg gytegroper hvor eggene legges.

Hjelmragg (Ramalina obtusata) er en svært krevende art som kun er registrert på et fåtall lokaliteter i Trøndelag og i Gudbrandsdalen. Arten er knyttet til gamle fuktige gran- og løvskoger, ved elver, vann eller i raviner. Blidet er fra en gran i fosserøyksone i bekkekløft.

Fangst av edelkreps har lange tradisjoner i Steinsfjorden, som trolig har landets sterkeste bestand av arten. Her er et fint eksemplar som er litt skummelt å holde.

Spurveugle er vår minste ugle. Den er mest aktiv i skumringen og kan ofte sees i toppen av et tre der den speider etter bytte. Føden består stort sett av smågnagere og småfugl. Du finner den for det meste i lavereliggende bar- og blandingsskog hvor den ruger i gamle hakkespetthull. Her titter den ut av et reirhull i en gammel osp.

Den europeiske beveren er den største gnageren på den nordlige halvkule, med en vekt på opptil 40 kg og nesten 1 m lang kropp. Den har et særegent utseende med en flattrykt hale med hornaktige skjell, svømmehud mellom tærne, sterkt utviklede gnagertenner og kraftige klør. Beveren er nattaktiv og knyttet til vann. Beverens næring består av bark, unge grener av forskjellige løvtrær som den feller, samt vannplanter. Dyret er med på skape sitt eget miljø ved å bygge dammer og store beverhytter som de bor i. Beveren forekom tidligere over store deler av Europa og Asia, men gikk kraftig tilbake i Europa pga. Etterstrebelse. De siste hundre år har arten tatt seg opp igjen i Norge og er nå vanlig mange steder på Østlandet.

Bildet viser en lappsurv hann som synger. Lappspurv er knyttet til tundraen. I Norge hekker den i fjellområdene i Sør-Norge, mens den i Nord-Norge også hekker ute ved kysten. Arten opptrer i hekketiden på åpne, ofte nokså karrige, områder særlig i vierregionen. Fugler som hekker i Norge overvintrer trolig i steppeområder i Russland og Asia. Kilde: Artsdatabanken

Tretåspett er en hakkespett knyttet til eldre barskog med mye død ved, hvor den blant annet lever av barkebiller. Bildet viser en fugl ved reirhullet i en død gran.

Froskebitt er en vannplante som i Norge har få og fluktuerende forekomster, knyttet til utsatte vannmiljøer. Arten er funnet svært spredt i noen få dammer, tjern og stilleflytende elver, hovedsakelig sør i Øst-Norge. Den forekommer i middels eutroft til eutroft ferskvann og anses som tolerant overfor eutrofiering. Flere av forekomstene er dammer og små tjern som er utsatt for drenering og gjenfylling.

Sangsvanen er vanlig om vinteren i Sør-Norge, men hekker først og fremst i Nord-Skandinavia og Sibir. Den foretrekker grunne innsjøer med mye vegetasjon hvor den har mulighet til å beite på bunnvegetasjonen. Her er den fotografert ved Hornborgasjøen i Sverige som er en viktig rasteplass under trekket nordover på våren og sørover på senhøsten.

Orkideen brudespore i artsrik eng. Leveområdet for brudespore er blitt sterkt innskrenket i senere tid fordi slåtte- og beiteenger på baserik grunn i låglandet er omtrent forsvunnet. Her er den avbildet på en verdifull restlokalitet med artsrik slåttengvegetasjon. Den hvite harerug ses også.

Nakkebær Fragaria viridis er knyttet til tørrbakker, men også til skogkanter, på baserik grunn på Østlandet. Mange forekomster er forsvunnet ved nedbygging i kalkområdene på søndre Østlandet, spesielt i Oslo-området og på Ringerike. Artens habitater er under gjengroing og randforekomster ser ut til å være tapt.

Fjellreven gikk kraftig tilbake i antall i Skandinavia fra slutten av 1800-tallet til fredningen i 1930. Til tross for langvarig fredning er den skandinaviske bestanden fremdeles svært liten, mens bestandene i arktis er livskraftige.

Lunde hekker i Norge i sjøfuglkolonier fra Rogaland til Varangerfjorden i Finnmark, men det meste av bestanden holder til fra Lofoten til Nordkapp. Føden består av småfisk. Lunden overvintrer ute i havet fra Barentshavet og sørover i Nord-Atlanteren. Lunde er fremdeles Norges tallrikeste sjøfugl. Men mange bestander har opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm. Bildet viser lunder i sommerdrrakt som kurtiserer.