Lappugle er en av våre største ugler, nesten like stor som en hubro men bare halve vekten. Den er gråbrun spraglete, med markerte ansiktstegninger bestående av konsentriske mørke ringer rundt øynene. Lappugle er utbredt i nordlige barskoger fra Finnmark, gjennom Sibir til Nord-Amerika. Arten har nytlig etablert seg som hekkefugl øst i Hedmark. Antallet hekkende par varierer fra år til år, avhengig av smågnagertilgangen. På bildet ser du lappugla sittende på en høyspentmast. Kraftnettet dreper mange fugl hvert år i Norge, både gjennom kollisjoner med ledningene og ved elektrokusjon. Elektrokusjon innebærer at en fugl samtidig kommer i berøring med to strømførende ledninger, eller en strømførende ledning og en jordet del av et elektrisk anlegg med det resultat at fuglen dør av elektrosjokk.

Spissnutefrosk (Rana arvalis) finnes i dammer i lavlandet. Den trues av en stadig gjengroing og nedbygging av dammer. Her en kvekkende hann i parringstiden.

Den svært småvokste pusleplanten firling på rike mudderbanker langs Selbusjøens bredder. Arten forekommer spredt i på Østlandet , og langs kysten til Nordland. Arten finnes spredt i vannkanten og langs bredden av både stillestående og svakt rennende ferskvann. Kalkfattige og middels kalkrike lokaliteter.

Mange fugler dør under trekket mellom Europa og tropisk Afrika når de skal krysse store ørkenområder. De kan være helt utarmet når de kommer frem til rasteområder, slik som denne vannkilden. Bildet viser hode og kropp av død stork ved en rensedam. Storken er lett gjenkjennelig med sin lange hals og lange nebb og svarte og hvite fjærdrakt. Storken hekker i åpent kulturlandskap med våtmark i store deler av Europa nord til Skåne i Syd-Sverige.

Bergmoldmose Plasteurhynchium striatulum har en sørøstlig utbredelse i Norge. Arten er nå kjent fra 14 lokaliteter på strekningen Bamble i Telemark til Ringerike. Arten vokser på lave bergvegger og knauser i ulike typer skoger på kalkrik berggrunn. Den ser ikke ut til å tolerere åpne miljøer og alle kjente lokaliteter har et nokså dekkende kronesjikt.

Polarlomvi er en typisk alkefugl med svart og hvit fjærdrakt. Den ligner på lomvi, men har litt kortere og kraftigere nebb med en smal hvit stripe langs kanten av overnebbet. Polarlomvien er en arktisk art som på fastlandsnorge kun hekker i meget små antall i noen få fuglefjell i Finnmark. Den er imidlertid en tallrik hekkefugl i fuglefjell på Bjørnøya og Spitsbergen og ellers sirkumpolart gjennom hele Arktis. Den hekker i tette kolonier på smale hyller i bratte klippevegger, ofte flere tusen par sammen. Bildet viser en gruppe med polarlomvier stående på et isflak i Raudfjorden nord på Svalbard.

Skjellknopplav vokser oftest på basis av gamle grantrær i eldre, fuktig granskog med naturskogspreg

Vandrefalk hekker i lavlandet og ut ut mot kysten langs store deler av Norge. Den gikk tidligere sterkt tilbake på grunn av forfølgelse og spredning av miljøgifter. De siste 10-20 årene har bestanden tatt seg merkbart opp igjen. Vandrefalken regnes som det raskeste dyret på jorda. Bildet viser en ung vandrefalk som speider etter bytte fra en høy bygning i Oslo by.

Kalkfurustorpigg Sarcodon illudens, danner mykorrhiza med furu, trolig mest i rik sandfuruskog og kalkfuruskog.

Vårmarihånd (Orchis mascula) er en orkidé som vokser på åpen, tørr og gjerne kalkholdig jord i bl.a. skog og tørrbakker. Her på kalktørrenger og åpen kalkfuruskog ved Oslofjorden.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser en av de mindre bukkene som sjekker ut en simle.

Engtjæreblom er en flerårig art i nellikfamilien. Planten er 20–60 centimeter høy og har smale, avlange blader. Stengelen er mørk og klebrig øverst og blomstene er røde. Engtjæreblom er en vanlig art i lavlandet og vokser på tørr, kalkfattig mark nord til Trøndelag. Den trives blant annet på tørre og grunnlendte enger, vegkanter og skogkanter på kalkfattig grunn.

Bildet viser oreskog langs Sørkedalselva, som er smittet av Phytophthora sp. og der det fleste oretrær er døde eller skadet. Slektsnavnet Phytophthora kommer fra gresk og betyr planteødelegger. De hører til et eget rike (Stramenophila) på linje med sopp-, dyre- og planteriket. På verdensbasis er det påvist ca. 150 arter av Phytophthora, der noen er blant de verste skadegjørere som finnes på treaktige vekster. De fleste Phytophthora-arter er jordboende, men sporene sprer seg effektivt med vann.

Økte nedbørsmengder på grunn av et endret klima vil også gi hyppigere episoder med styrtregn. DEt kan få store konsekvenser for landets matvareproduksjons, slik som her i Røyken hvor styrtregn har lagt store mengder med havre flatt.

Cortinarius terribilis er en av villsvinslørsoppene og danner mykorrhiza med lind, hassel, eik og bøk. Arten er en av flere sjeldne spesialiserte kalklindeskogsarter.

Spettmeis (Sitta europaea) er en utpreget standfugl.

Fremmede plantearter som innebærer en økologisk risiko er i økende grad i ferd med å etablere seg og spre seg på hogstflater, spesielt i nærheten av bebyggelse og jordbrukslandskap med store mengder fremmede arter. Dette er i ferd med bli et betydelig økologisk problem som skogbruket bør ha fokus på, siden de fremmede planteartene kan bli så tallrike at de endrer den stedegene vegetasjonen og spre seg videre til andre nyetablerte hogstflater. Bildet viser kanadagullris som har etablert seg på en hogstflate. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Gammel furuskog fra Engerdal kommune. Området er en del av et større område som er vurdert som internasjonalt verneverdig (Sorkvola).

Buttsnutet frosk (Rana temporaria) og eggklaser i en dam.

Skifervokssopp forekommer i naturbeitemarker og andre åpne grasmarker, men er også funnet noen ganger i skogsbeite og edellauvskog.