Bekkekløft med gammel skog og døde trær gir viktige livsvilkår for mange fuktighetskrevende lav- og mosearter og kravstore insekt og sopparter avhengig av død ved og gamle trær. Variert treslagsammensetning og kalkrik berggrunn, slik som her langs Lysakerelva, bidrar til å øke artsrikdommen ytterligere.I forgrunnen en liggende død stokk med rødrandkjuke.

Alpegullregn er en femmed busk i ertefamilien som danner blomster i lange klaser. Planten er svært problemarisk enkelte steder, fordi den sprer seg ut i naturen danner tette bestander som konkurerer ut annen buskvegetasjon. Dette gjelder spesielt på øyene i Oslofjorden. Bildet viser fruktene til alpegullregn, belger.

Legesteinfrø har meget spredt forekomst i dal- og fjordstrøk fra nedre Østlandet (og isolert på Sørlandet) til midt-Troms. De fleste forekomstene er i rik lauvskog og barskog, noen i skogkanter. På bildet vokser den i vegkanten på Nesøya. Kilde: www.artsdatabanken.no

Hettemåkekoloni på et skjær i Steinsfjorden.

Spurveugla er vår minste ugle. Den er dagaktiv og kan ofte sees i toppen av et tre der den speider etter bytte. Føden består stort sett av smågnagere og småfugl. Du finner den for det meste i lavereliggende bar- og blandingsskog hvor den ruger i gamle hakkespetthull.

Dvergdykker (Tachybaptus ruficollis) hekker i små næringsrike dammer og tjern.

Nordmarksplassene Blankvannsbråten, Finnerud, Slagteren og Svartorseter var tidligere setrer tilknyttet storgårdene i Aker. Kulturlandskapet rundt plassene har vært i drift og blitt skjøttet over lang tid og de er i dag Oslos utvalgte kulturlandskap. Bildet viser en blomstereng ved Blankvannsbråten.

Dverggylden er en karplante som er knyttet til våre strandenger. Her er den fotografert i Viernbukta naturreservat i Asker kommune.

Kortnebbgås-par på Svalbard. Arten hekker i arkisk tundra på Grønland, Island og Svalbard, og overvintrer i Storbritania og langs Vadehavet fra Belgia til Danmark. Titusenvis av kortnebbgjess passerer Fastlands-Norge under trekket og raster flere steder, spesielt i Midt-Norge. Kortnebbgås er mindre og mer kompakt bygd enn de fleste andre grå gjess. Arten kjennetegnes av rosa bein, kort og mørkt nebb (litt rosa), mørkt hode, kort hals og lys blågrå vingeoverside og rygg.

Grov, hul og mosevokst eik er et svært viktig livsmiljø for sjeldne og truede arter.

Huldresølvpigg (Phellodon secretus) er en meget sjelden sopp knyttet til gammel kontinuitetspreget furuskog. Her fra mineralrik furuskrent med gammel furuskog langs Tinnsjøen. Den vokser gjerne under morkne furulæger som på bildet.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser det doble pustehullet til knølhvalen.

Tornirisk er en relativt liten fink som minner om gråsisik, men har ustreket mørk kanelbrun rygg og tydelig hvit vingeflekk. Hannen har rødfarget bryst og panneflekk. Den hekker kyst- og kulturlandskap i lavlandet på Øst- og Sørlandet, og videre langs kysten nord til Helgeland. Torinirisk er en trekkfugl som overvintrer fra Sørvest-Europa til Nord-Afrika. Bildet viser en tornirisk hann i en busk.

Brakkvannspoller er viktige miljøer for en lang rekke arter. Her fra en artsrik brakkvannspoll i Moutmarka med dominans av sverdlilje. Sverdlilje vokser på våte steder og i grunt vann opp til Nordland.

Arctica II er en av turistbåtene som opererer rundt Svalbard. En flokk med krykkje i forgrunnen.

På Hornøya ligger fuglefjellet på den vestre delen av øya og her kan en oppleve spektakulære syn når tusenvis av fugl samles hvert år for å hekke. I fjellveggene her hekker blant annet alke, lomvi, polarlomvi, krykkje, lunde og toppskarv. Hornøya er også Norges østligste øy.

Fuktige bergvegger i kyststrøk har ofte en svært artsrik lavflora. Lungenever er en karakterart for slike miljøer.

Villsvin er en fremmed art i Norge og den har de siste årene økt i antall i grensetraktene mot Sverige. Villsvin er altentende, men mesteparten er planteføde. Her har villsvinet endevendt skogbunnen på jakt etter bl.a. røtter. Rotingen i skogbunnen kan også gi skader på røttene til trærne, noe som igjen kan føre til råteskader på trærne.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge har den nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bestanden i Arktis har vært og er livskraftig.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.