Utfylling av steinmasser er ofte et tiltak som utføres som å sikre konstruksjoner på land eller for å utvide egnet areal for blant annet næringsvirsomhet. Det er samtidig et arealinngrep som kan medføre store negative konsevenser for det marine miljø og livet i strandsonen.

Bildet viser nylig utført boligbygging og tilhørende veibygging og terrengendinger i en bratt skråning. Slik utbygging i bratt terreng kan medføre omfattende inngrep, inngrep som er synlig på lang avstand.

Flatehogst og påfølgede grøftig av sumpskogen gjør skogmiljøene mer artsfattige og medfører at mange fuktighetskrevende arter blir mindre vanlige. Grøftig utføres vanligvis for å begunstige etablering og vekst av gran.

Treslagsskifte til gran etter hogst av furuskog. Treslagsskifte til gran på furumark er et stort problem for mange stedegne furuskogsarter som mister sine opprinnelige leveområder.

Nedbygging fører til at mange verdifulle naturområder med et stort artsmangfold går tapt. Her pågår det hytteutbygging på en tomt med flere truede og rødlistede arter.

Hogstflate med nylig utplantet ung gran, som har vært produsert i planteskole. Tiltaket sikrer rask foryngelse av granskog. Samtidig medfører ensidig planting av gran mindre varierte skogmiljøer sammelignet med skog der det har skjedd naturlig foryngelse.

Strandsone i indre Oslofjord som er sterkt påvirket av fremmede planter og ulike naturinngrep, som utfylling av masser, småbåthavn, bygninger, parkeringsplass og gang-/sykkelvei. Strandkarse og den fremmede arten rynkerose dominerer her. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken.

Gravatnsmagasinet demmes opp av flere større dammer. Disse er hovedsakelig steinfyllingsdammer. På bildet er vannmagasinet tappet kraftig ned og blottlegger store strandsoner.

I forbindelse med skogsdrift merkes skog som ikke skal hogges eller der det skal tas andre spesielle miljøhensyn. Her er det merket at en dødvedrik granskog, kartlagt som verdifull naturtype, som skal spares for hogst for å ivareta biologisk mangfold. Slike hensyn inngår som en viktig del av skogbrukets miljøstertifisering.

Utbyggingspresset er stort i kommunene rundt Oslofjorden. Her er det en bit av en av landets viktigste kalklindeskoger som har måttet vike for å bygge en ny tunell gjennom Løkkeåsen. Slik bit for bit nedbygging er en stor trussel for mange av våre viktige naturtyper.

Jakten på klimavennlig energi har medført at mange av våre vassdrag har blitt lagt i rør. I enkelte tilfeller vil også viktige naturverdier gå tapt da inngrepene kan blir store ved denne utbyggingen. Bildet viser utbyggingen av elva Fulldøla.

Grøfting og nedbygging av myr og annen våtmark er gjennomført mange steder i Norge. Slike tiltak forringer ofte biologisk verdifulle våtmarksområder, og fører til store karbonutslipp.

Elvemunninger i saltvann er fra naturens side biologisk svært rike og viktige naturmiljøer. Bildet viser et tidligere tidligere verdifullt elveos som totalt har endret sitt naturlige miljø, som følge av utfyllinger og andre inngrep fra vei, gangvei og båtopplagsplass.

Grøfting og nedbygging av myr og annen våtmark er gjennomført mange steder i Norge. Slike tiltak forringer ofte biologisk verdifulle våtmarksområder, og fører til store karbonutslipp.

Kulldriften på Svalbard setter sine tydelige spor. Snøen rundt kullhavna i Longyearbyen inneholder tydeligvis mye kull. Gruvevirksomhet forurenser ikke bare snø, men også jordmonn, vegetasjon og påvirker dyreliv. Kull er et fossilt brensel som spiller en viktig rolle i verdens energiproduksjon som energikilde i kullfyrte varmekraftverk. Kull regnes som den mest forurensende energikilden i bruk i dag, spesielt når det gjelder utslipp av CO2, SO2 og NOx.

Hogd hul eik i tunmiljø. Hogst av gamle edelløvtrær er en alvorlig trussel mot biologisk mangfold. Gamle hule eiker blandt de viktigste trærne å bevare for å ta vare på biologisk mangfold, da et stort antall arter er knyttet til slike trær.

Kulldriften på Svalbard har satt sine tydelige spor. I flere tiår etter at kulldriften har opphørt og slagghaugene har ligget i ro forurenses vann, jordmonn, og vegetasjon. Undersøkelser foretatt i 2018 viser at bekkene nærmest gruvetipp fremdeles hadde svært dårlig vannkvalitet, som følge av høye konsentrasjoner av kobber, nikkel, sink, aluminium, jern og sulfat. Lenger ned renner elveløp i Bjørdalen, som ikke er preget av forurensning.

Ørin naturreservat et stort marint elvedelta ved utløpet av Verdalselva i Trondheinsfjorden. Området har også en internasjona lStatus som Ramsarområde og er et klassifisert som "Important Bird Area" (IBA) av internasjonal betydning. Det er en av flere internaasjonalt viktige rasteområder for våtmarksfugl i Trondheimsfjorden. Det har over mange tiår vært en gradvis utfyllling og utbygging av de sørlige delene av gruintvannsområdet, som har forringet områdets naturverdi og skapt store konflikter med naturverninteressene.

Unge granplanter produsert i planteskole, som er klare for utplanting på hogstflate. Tiltaket sikrer rask foryngelse av granskog.. Samtidig medfører ensidig planting av gran mindre varierte skogmiljøer sammelignet med skog der det har skjedd naturlig foryngelse

Bildet viser inngrep som nylig er gjennomkørt i kantsonen langs et bekkeløp, i form av hogst/fjerning av biologisk verdifull kantsonevegetasjon og sumpskog og kanalisering/rensking av bekkeløp. Dette har også medført frigjøring av lagret karbon i skogbunn og at vassdraget i mindre grad greier å holde på vann i nedbørsperioder. Slike inngrep er lite gunstige både for å ivareta verdifullt biologisk mangfold, i forhold til effekt på klima og i forhold til klimatilpasning.