Kystnever er en lavart som forandrer farge fra våt til tørr tilstand. I våt tilstand er den grønn og i tørr tilstand grågrønn eller brunaktig. Den vokser som regel på trestammer av edelløvtrær og bergvegger i fuktige skogsmiljøer. Her på gammel alm.

Hvitbergkapp trives gjerne på solåpne og kalkrike plasser som berg og tørrbakker.

En nyskutt rype fra Blefjell.

Kløverhumle søker etter nektar på rødkløver. Flere midd, som er synlige mellom mellomkroppen og bakkroppen, parasiterer på humla. Kløverhumle er meget karakteristisk og vakker med sin blekbrune til gullaktige farge som brytes av et tydelig svart bånd mellom vingefestene og ytterligere fem svarte bånd på bakkroppen. Arten har gått sterkt tilbake i senere tid, og den kjennes i dag kun fra noen få lokaliteter på Østlandet og i Trøndelag. Den finnes nesten alltid i tilknytning til rike forekomster av rødkløver. Kilde: Artsdatabanken

Hasselslørsopp danner mykorrhiza med lind, hassel, eik og bøk. Arten er en av flere sjeldne og spesialiserte kalklinde(-hassel)skogsarter.

Tømmerkjøring med hest er en skånsom måte å ta ut tømmer fra skogen og hesten har faktisk vært vanlig frem til 1960-tallet i skogen, frem til da traktorer og skogsmaskiner for alvor kom i bruk. Bildet viser tømmerkjøring i Oppsjømyrene naturreservat hvor det er tatt ut mye tømmer fra en gjengroende myr. Håpet er å restaurere tilbake den gamle rikmyra i reservatet.

Strandengvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis) på Lindøya i indre Oslofjord. Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Kelolav med den sjeldne og nybeskrevne lille svarte knappenålslaven Calicium ramboldiicola som lever på kelolaven. Slike snyltearter er ofte krevende og trenger store bestander av arten de vokser på.

Støvkjuke (Oligoporus ptychogaster) er en naturlig sjelden sopp som dukker opp på høsten, ofte på bartrestubber. Her er den fotografert vest for Langdalsvann i Nordmarka.

En havørn som nettopp har plukket opp en fisk fra sjøen. I bakgrunnen sees et fiskeoppdrettsanlegg. Havørn lever stort sett av fisk og sjøfugl, men tar gjerne åtsler også. Havørna er vår største rovfugl og kan ha et vingespenn på opptil 2,65 meter. Etter et lavmål i bestanden på 1970-tallet på ca 400 par har bestanden tatt seg opp igjen og talte i 2000 ca 1900-2000 par. Havørna ble fredet i 1968.

Fra å ha ca 70 kjente lokaliteter med honningblom i Norge har vi i dag bare tre kjente forekomster igjen, og alle ligger på Asmaløy i Hvaler kommune. Honningblom er knyttet til tuete rikmyrer, fuktige, kalkrike slåtte- og beitemarker, frodige enger med høy grunnvannstand og til strandenger over skjellsand. Den utkonkurreres fort av høye vekster ved gjengroing etter opphørt hevd.

Skoginteriør med store mengder liggende døde furustammer (læger) og gamle trær i urskogpreget furuskog. Dette er en røssyngfuruskog.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Den står oppført på den norske svartelista. Her er den fotografert i Sandø plantefredningsområde i Tjøme kommune. Her dekker den store deler av sanddynene innenfor sandstranda.

Sandlo er en liten vadefugl med brun overside, hvit buk, svart halsring og svart hodebånd. Den ligner dverglo, men voksne fugler har i motsetning til denne orrange nebb med svart spiss, mens dverglo har helt svart nebb. Hekker rundt det meste av Arktis, i visse høyfjellsområder og langs kysten sør til Mellom-Europa.Trekkfugl som overvintrer langs kystene av Vest-Europa og middelhavsområdet. Bildet viser sandloer som raster ved en mudderstrand under trekket.

Lynghumle og flue som sanker nektar på gullris. Gullris er en verdifull næringsplante for humler og andre insekter. Lynghumle er en forholdsvis liten humle som er utbredt og vanlig i områder med mye røsslyng fra kysten og opp til fjellet. Den har fargetegninger som hagehumle, men skiller seg fra denne på kort og bredt ansikt og kortere tunge. Kilde: Artsdatabanken.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. en meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser turgåer som studerer moskusfe.

Småflekket rødhai blir opptil en meter lang og har er en slank kropp dekket med små mørke flekker. Småflekket rødhai lever bl.a. av bløtdyr og virvelløse dyr, små krepsdyr, småfisk og andre smådyr. Haien brukes til mat og fremstilling av olje og fiskemel, men har ingen økonomisk betydning i Norge. Arten finnes i Øst-Atlanteren fra Senegal til Norge (Nordland).

Steppeoransjelav, Xanthocarpia tominii (tidligere Caloplaca tominii) er vidt utbredt i kontinentale, tempererte til arktiske strøk på den nordlige halvkule bl.a. Grønland og Svalbard. I Norge er den også knyttet til de mest kontinentale, nedbørsfattige dalene og er en del av "steppelementet". Steppeoransjelav vokser på kalkrik jord i hele utbredelsesområdet.

Gjenåpnet bekkeløp i parkmiljø med naturlig rensedam, der det er plantet ut naturlig hjemmehørende våtmarksvegetasjon som sverdlilje. Naturlige rensedammer bidrar til å gjøre vannet klarere og renere, ved sedimentering av partikler og plantenes filtrering av av vannet. Bekkelløp og rensedammer regulerer også avrennningen i nedbørsperioder og kan på den måten dempe flom. Samtidig er de estetisk innbydende og kan være viktige for å ivareta og tilbakeføre biologisk mangfold.

Bildet viser deler av en flokk med spekkhoggere og flere knølhval som jakter på sild. De har ringet inn sildestimen og fråtser i mat. Dette er noe som kan oppleves langs kysten av Nordland og Troms i vinterhalvåret.