Kortnebbgås hekker i arkisk tundra på Grønland, Island og Svalbard, og overvintrer i Storbritania og langs Vadehavet fra Belgia til Danmark. Titusenvis av kortnebbgjess passerer Fastlands-Norge under trekket og raster flere steder, spesielt i Midt-Norge. Kortnebbgås er mindre og mer kompakt bygd enn de fleste andre grå gjess. Arten kjennetegnes av rosa bein, kort og mørkt nebb (litt rosa), mørkt hode, kort hals og lys blågrå vingeoverside og rygg.

Dvergdykker (Tachybaptus ruficollis) hekker i små næringsrike dammer og tjern.

Gammel slåtteeng med orkideen søstermarihånd. Arten er typisk for gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger i midtre Telemark. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Tretåspett (Picoides tridactylus) er en hakkespett knyttet til eldre dødvedrik barskog, hvor den bl.a. lever av barkebiller. Her en hann, med typisk gul isse, på en gran.

Voksen tornskate som sitter i en rosebusk. Tornskata hekker gjerne i åpent kulturlandskap eller på hogstflater med spredte busker og trær.

Lamellfiolkjuke på gammel furugadd.

Fanging av buttsnutet frosk (Rana temporaria).

Granrustkjuke (Phellinus ferogineofuscus) er en sopp som vokser på lite nedbrutte læger av gran.

Finnmarkspors vokser i store deler av landet, men ikke på Vestlandet. Den er mest utbredt på indre deler av Østlandet og i Nordland, Troms og Finnmark. Den foretrekker fuktige voksesteder, men kan også vokse på tørre områder.

Bildet viser Jan Ingar Båtvik fra Østfold ringmerkingsgruppe som er i gang med å merke havørnungen på Håøya. Forhåpentligvis vil merkingen vise hvor ungfuglene tar veien. En unge er funnet igjen så langt, men dessverre skutt i Sør-Sverige. Hvert år ringmerkes omlag 250.000 ville fugler i Norge. Det gir oss viktig kunnskap om fuglenes bevegelser og miljøet de lever i.

Stastrevlesopp danner mykorrhiza med lind og hassel i kalklindeskog. Her er den fotografert i kalklindeskog i Nesøytjern naturreservat.

Vår i skogen med mye blåveis. Blåveis er en god indikator på rikt jordsmonn.

Tusengylden (Centaurium littorale) er en karplante som er knyttet til våre strandenger. Her er den fotografert i Viernbukta naturreservat i Asker kommune.

Hybridfrosk er en stor og kraftig frosk som vanligvis har en utpreget grønn farge med mørke flekker og en grønn stripe langs midten av ryggen. Hybridfrosk er oppstått som en krysning mellom de to artene damfrosk og latterfrosk, og er vanskelig å skille fra disse. Hybridfrosk er utbredt over hele Mellom-Europa øst til Moskva og nord til Danmark og Sør-Sverige. Arten ble i 2003 introdusert fra Polen til Finnøy i Rogaland, sammen med damfrosk. Bildet viser en to hybridfrosker som undersøkes. Hunnen (til venstre) er mye større enn hannen (til høyre).

Strandengvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis) på Lindøya i indre Oslofjord. Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Stjertmose er en kalk- og varmekrevende mose med hovedutbredelse på strandnær åpen kalkmark i Indre Oslofjord og Tyrifjordsområdet.

Besk kastanjemusserong danner mykorrhiza med furu, i tørr kalkfuruskog. Arten er sterkt konsentrert til Oslo-Asker-Ringerike-området der den lokalt har store bestander.

Finnhval er den nest største av alle dyr, med en lengde på ca. 20-25 meter og en tyngde på 50-80 tonn. Den skilles fra nærstående seihval på lyse, gulhvite barder på høyre overkjeve. Finnhval foretar nærinsvandringer fra tempererte farvann til høye nordlige og sørlige breddegrader. Den livnærer seg av krepsdyr som lever fritt i vannmassene og små stimfisk. Finnhvalen hadde stor betydning hvalfangsten etter at blåhvalbestander ble overbelastet. Det førte til at arten ble sterkt desimert og til slutt fredet. I dag er bestanden i sakte økning og er forholdsvis vanlig i noske farvann. Bilde viser finnhval med høye vinterfjell på Senja i bakgrunnen.

Taffelanda er knyttet til næringsrike innsjøer i kulturlandskapet. Den kom som hekkefugl i Norge på 1970-tallet i forbindelse med en sterk bestandsøkning i Sverige. Nå er det sjeldent at taffelanda hekker hos oss, men den kan treffes i ganske store antall under trekket og på vinteren.

Turen opp til den 1020 meter høye Bjønneskortenatten i Sigdal kommunne er blitt en veldig populær tursti. Stien er kalt Madonnastien og i hovedsak bygget opp av steinheller av sherpaer fra Nepal. Arbeidet ble startet sommeren 2016 og ferdigstilt i 2019. Stedvis er det også satt opp ulike raste/hvileplasser.