Svartskjeggdroneflue er en blomsterflue som etterligner humler. Arten er livnærer seg som voksen på ulike planter og er som andre blomsterfluer viktige pollinatorer. Her på rødknapp i artsrik slåtteng.

Villsvin er en fremmed art i Norge og den har de siste årene økt i antall i grensetraktene mot Sverige. Villsvin er altentende, men mesteparten er planteføde. Her har villsvinet endevendt skogbunnen på jakt etter bl.a. røtter. Rotingen i skogbunnen kan også gi skader på røttene til trærne, noe som igjen kan føre til råteskader på trærne.

Hann av enten tregjøkhumle eller markgjøkhumle på rødknapp i artsrik slåtteng.

Dragehode (Dracocephalum ruyschiana) er en fredet plante som Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på, da Norge har en stor del av arten forekomst. Den er knyttet til ugjødsla enger og småbiotoper i kulturlandskapet og er truet av gjengroing og utbygging. På bilde fra en åkerholme.

Flåtefiske etter laks er en gammel fangstmetode som holdes i hevd i de nedre delene av Numedalslågen, først og fremst i Larvik kommune, der et 30-talls flåtefisker er i drift. Flåtefiske foregår der elva har lite fall. Disse partiene av elva kalles lokalt for «flatlågen». Fisket foregår ved at en avlang flåte fortøyes til land med lengderetningen normalt på elvebredden. Fra flåten senkes et ledegarn som leder laksen utover til et parti med sterk strøm, der den svømmer inn i en sekk av garn. Når laksen berører garnet i sekken, varsler den fiskerne på flåten ved at snorer fra sekken er forbundet med ei bjelle. Fiskerne må da sveive opp sekken før laksen finner igjen åpningen i sekken, der den kom inn. På flåtene er det små hytter med tre-fire soveplasser slik at fiskerne kan overnatte der. Flåtefisket er nå kraftig regulert. Kildetekst: https://lokalhistoriewiki.no/Fl%C3%A5tefiske

Langkjuke (Gloeophyllum protractum) er en kjuke knyttet til tørre eksponerte dødvedstokker av furu. Arten finnes i all hovedsak i gamle furuskoger med mye død ved og lang kontinuitet.

Tjelden hekker gjerne på blomsterrike strandberg. Den er en vanlig hekkefugl langs store deler av vår skjærgård.

Froskebit (Hydrocharis morsus-ranae) har få og fluktuerende forekomster, knyttet til utsatte naturtyper. Arten er funnet svært spredt i 9-10 dammer og tjern her i landet Froskebit forekommer i middels eutroft til eutroft ferskvann og anses som tolerant overfor eutrofiering. Flere av forekomstene er dammer og små tjern og utsatt for drenering og gjenfylling.

Alkekonge er den minste av de europeiske alkefuglene, og er en tettbygd og kompakt alkefugl med korte bein og et kort, butt nebb. Den hekker i steinurer og i sprekker og hulrom i bergvegger i arktis. Om vinteren er den vanlig forekommende langs norges kyst. Alkekonge er den mest tallrike fuglearten på Svalbard og en av de mest tallrike sjøfuglartene i verden. Bildet viser en flokk alkekonge på vei til eller fra hekkeplass.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Tanntustmose (Tortula lanceola) er en av våre aller sjeldneste moser. Faktisk er den lille mosen så sjelden at ingen hadde sett den siden 1911. I 2012 dukket den opp igjen. Tanntustmose trives på varm, åpen og noe erodert kalkrik jord, og er bare funnet i indre deler av Oslofjorden.

Artsrikt storfebeitet naturbeite med hvitkurle (til høyre).

Senvinter og vår er en viktig tid for orrfuglen. Det er da hannene samles på de tradisjonelle spillplassene og kjemper om hunnenes gunst. Spillplassen er gjerne en åpen myr, men kan også være et islagt vann eller åpne koller i fjellskoggrensa. Kampene kan være harde da det stort sett bare er de tøffeste som får mulighet til å parre seg med orrhønene. Orrhønene kommer inn på leiken i slutten av april til starten av mai litt avhengig av hvor høyt over havet, og hvor i landet leiken er. På bildet står høna å spiser mens hanen viser seg frem.

Gammel, grov furu i bjørkeskog med store mengder ulvelav (Letharia vulpina). Området som er foreslått vernet som naturreservat har Nord-Europas rikeste forekomster av ulvelav.

Rødrev er ett vanlig pattedyr i de fleste miljøer og over nesten hele landet.

Stortare er en vår største alge, med en opptil 3 meter lang stilk og en stort fliket bladplate i toppen. Brunalgen danner tette tareskoger ned til 10-30 meters dybde, som finnes langs store deler av norskekysten. Arten har i motsetning til fingertare en ganske lang og stiv stilk, som holder bladplaten opp mot lyset. På stilken vokser ofte andre alger. Stortare er kvantitativt, økologisk og økonomisk den viktigste sjøvekst langs norskekysten. Hvert år høstes ca. 150 000 tonn ved taretråling, der biomassen brukes som råstoff for fremstilling av alginater. Tareskogene er svært viktige oppvekstområder for fisk og andre dyr, og utgjør således verdifulle livsmiljøer langs kysten. Bildet viser stortare ved særlig lav vannstand, med rødalgen søl festet til enkelte av stilkene.

Bulmeurt (Hyoscyamus niger) med umodne frukter. Bulmeurt er funnet på havstrender, baserike tørrbakker og "gardstun", og mer moderne skrotemark. Den har gått markert tilbake de siste 50 år. Til gjengjeld har den tydeligvis langlevd frøbank og kan dukke opp igjen på gamle lokaliteter når jorda blir rørt om. Populasjonene varierer ofte meget sterkt i individtall fra år til år.

Bildet viser teist asom flyr avgårde med en fisk. Teist er en kystbundet alkefugl, som for det meste hekker i enkeltpar og små kolonier langs kysten. Om sommeren er den svart med hvite felt på vingene og røde bein. Om vinteren har den mye lysere fjærdrakt, der hodet og undersiden er hvit.

Våtmarksområde med takrør som er tilrettelagt for fuglekikkere med bordgang og informasjonstavle.

Rosenjodskinn finnes i gammel granskog med mye død ved, først og fremst i rik (lågurt)granskog i lavlandet, hovedsakelig i boreonemoral sone. Nedbryter (saprotrof) på grove læger av gran som på bildet.