Nikkesmelle er knyttet til tradisjonelt utnyttete tørre, baserike beitebakker. Den er gått tilbake i kulturlandskapet på grunn av omlegging i bruksmåter. (Kilde www.artsdatabanken.no).

Småbruk med ugjødsla naturbeitemark dominert av prestekrage (Leucanthemum vulgare) og rødkløver(Trifolium pratense).

Rødsildre vokser på kalkrik grusjord i fjellet og på tundraen. Den vokser ofte i matter med krypende stengler. Her er den fotografert ved fuglefjellet på Diabasodden på Svalbard.

Brunstorkenebb er en fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa. Den har både klonal vekst med jordstengler og frøspredning. Brunstorkenebb har evnen til å danne store og tette bestander i edelløvskog, der den kan konkurrere ut store deler av den naturlige vegetasjonen.

Røsslyng er en meget nøysom plante der den vokser på myrer og heier. Den er vanlig i hele Norge. På Vestlandet har lyngheiene (kystlynghei) med mye røsslyng fungert som viktige beiteområder for husdyr. I og med at røsslyngen er vintergrønn har den også fungert som vinterfor for husdyra, men et mindre aktivt utmarksbeite på Vestlandet har ført til at de tradisjonelle kystlyngheiene gror igjen. På bildet vokser den sammen med islandslav på berg.

Dronning av slåttehumle som sanker nektar på rødkløver. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Russekål (Bunias orientalis) er en problematisk fremmed plante fordi den etablerer store og tette bestander og konkurerer ut den opprinnelige vegetasjonen. Planten har de siste årene etablert seg på strandenger i indre Oslofjord, og vil her kunne utgjøre en alvorlig trussel mot den unike floraen som finnes her.

Kjempespringfrø (Impatiens glandulifera) er en fremmed art som sprer seg svært raskt langs vassdrag. Hvis ikke arten bekjempes vil den danne tette bestander der annen vegetasjon konkurreres ut

Korsved er en løvfellende busk som normalt blir 2-3 m høy. Den vokser gjerne i skogkanter i moldrik og kalkholdig jord. Planten er ganske vanlig i lavlandet nord til Bodø. Her vokser den langs en steinstrand sammen ved vivendel.

Dagfiol er fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den har trolig kommet inn som hagestaude før midten av 1800-tallet og forekommer i dag i store deler av Norge. Arten er en relativt storvokst urt, rikelig frøformering og har evnen til å fortrenge stedegen vegetasjon. Dagfiol kan opptre i store mengder i veikanter, jernbanekanter, industritomter og annen skrotemark i vid betydning, samt i gjengroende grasmark og eng. Noen steder i indre Oslofjord, slik som her på Nakholmen, invaderer den strandenger og strandberg med biologisk verdfiull naturlig vegetasjon.

Strandtorn er en flerårig urt, uten vegetativ formering, men med frøreproduksjon. Fruktene spres trolig omtrent bare med havstrømmer. Arten vokser på åpne, ustabile sandstrender, ofte i tilknytning til sanddyner. Strandtorn hadde en av sine største bestander i landet på Jomfruland. De senere årene er har den gått tilbake. Strandtorn er plantet ut i 2015. I regi av Nasjonalparken ble det som et forsøk høsten 2018 sådd frø i små nedgravde kasser i områdenesør for brygga.

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser gul horvalmue på sandstrand på Søndre Søster i Ytre Hvaler nasjonalpark.

Blomstrende kjempeturt i edelløvskog. Kjempeturt er en stor, langlevd og flerårig urt, som hører naturlig hjemme i Russland, Sibir og Kaukasus. Arten har klonal vekst og oftest rikelig blomstring og frøsetting. Fruktene vindspres over middels distanser. Arten er kommet inn som hagestaude, særlig i parker og herregårdshager. Arten er nå godt etablert i mange fylker nord til Troms. Det er imidlertid svært stort potensiale, både for ytterligere spredning og fortetning. Kjempeturt er meget ekspansiv der den får fotfeste, både på ulike typer skrotemark, i gjengroende eng, og i ikke altfor mørk, noe næringsrik skog. Den har stor fortrengningsevne, men prefererer ikke noen sårbar eller sjelden naturtype foran andre. Den er sjelden og dekker sammenlagt svært små arealer. Fortrengningseffektene er derfor foreløpig bare lokale. Kilde: Artsdatabanken.

Dverggylden er en karplante som er knyttet til våre strandenger. Her er den fotografert i Viernbukta naturreservat i Asker kommune.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Hvitveis i blomst en tidlig vår.

Dvergtistel er en av våre sjeldneste plantearter, som bare er kjent fra kalkfuruskogsmiljøer på Ulvøya i indre Oslofjord. Her har den gått sterkt tilbake på grunn av utbygging, og vokser nå bare i små mengder i en hage. Som et forsøk på å redde planten er det planten nylig introdusert til naboøya Padda.

Pors er en buskplante som typisk finnes på myr og andre fuktige og åpne levesteder. Planten har en kraftig aromatisk lukt.

Styvede, gamle almer og mosegrodde steiner og bergegger i fuktlig skog er viktige livsmiljøer for mange kravstore og rødlistede arter.

Tusengylden er en karplante som er knyttet til våre strandenger.