Eikeblodsmeller er en art som er knyttet til rød mold i gamle og hule eiker. Denne er fra billesamlingen til Arne Laugsand.

De voksne billene i snutebilleslekten Bagous lever et noe bortgjemt liv på sine vertsplanter, og er som oftest vanskelig å få tak i uten en målrettet innsamling. Billene er rundt 3 mm lange, godt kamuflerte og trege i bevegelsene, noe som gjør dem ekstra vanskelig å oppdage. De fleste artene lever på vannplanter, men et par arter finnes i tilknytning til planter på tørrberg og strandenger. En av disse er Bagous diglyptus som kuner funnet på noen kystnære lokaliteter på Østlandet, bl.a. Kjølholt på Kirkøy.

Sivgresshoppe er knyttet til fuktige lokaliteter i forbindelse med saltvann, gjerne havstrender med takrør og siv. Det er en art som tidligere trolig har vært oversett da det i de siste årene er påvist endel nye funn av arten. Den tilhører familien løvgresshopper. Her er den fotografert i Asker kommune i Akershus hvor den sitter på karplanten bukkebeinurt. Bukkebeinurt er knyttet til strandenger, beitemark, kalkrike enger og tørrbakker i Sør-Norge nord til Nord-Trøndelag. Mange av disse voksestedene har vist en kraftig tilbakegang.

Dronning av slåttehumle som sanker nektar på gjerdevikke. På bakfoten har den en full pollenkurv. På mellomkroppen har den en midd som parasitterer. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Gjerdevikke er også en viktig næringsplante, særlig før rødkløver blomstrer. Slåttehumle ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Sivgresshoppe er knyttet til fuktige lokaliteter i forbindelse med saltvann, gjerne havstrender med takrør og siv. Det er en art som tidligere trolig har vært oversett da det i de siste årene er påvist endel nye funn av arten. Den tilhører familien løvgresshopper. Her er den fotografert i Asker kommune i Akershus.

Arbeider av kløverhumle søker etter nektar på rødkløver. To midd, som er synlige nederst på mellomkroppen, parasiterer på humla. Kløverhumle er meget karakteristisk og vakker med sin blekbrune til gullaktige farge som brytes av et tydelig svart bånd mellom vingefestene og ytterligere fem svarte bånd på bakkroppen. Arten har gått sterkt tilbake i senere tid, og den kjennes i dag kun fra noen få lokaliteter på Østlandet og i Trøndelag. Den finnes nesten alltid i tilknytning til rike forekomster av rødkløver. Kilde: Artsdatabanken

Stor kålsommerfugl er en av våre vanlige dagsommerfugler. Her er det to som parrer seg i en fin blomstereng på Store Færder i Færder nasjonalpark.

Kløverhumle hann søker etter nektar på rødkløver. Kløverhumle er meget karakteristisk og vakker med sin blekbrune til gullaktige farge som brytes av et tydelig svart bånd mellom vingefestene og ytterligere fem svarte bånd på bakkroppen. Arten har gått sterkt tilbake i senere tid, og den kjennes i dag kun fra noen få lokaliteter på Østlandet og i Trøndelag. Den finnes nesten alltid i tilknytning til rike forekomster av rødkløver. Kilde: Artsdatabanken

Maurløver er dårlige flygere og en finner dem som regel tett på der de levde som larve. Det er larven som er lettest å se der den lager en fangstgrop i løs sand. I bunnen sitter larve og fanger dyr som faller nedi, som regel maur. Larven har kraftige kjever. Dette er larven av starndmaurløven som er meget sjelden i Norge. Den finnes bare på havstrender på noen få lokaliteter på Østlandet.

Coloradobillen er et fryktet skadedyr på poteter nedover i Europa. Det dukker opp enkeltindivider opp i Norge fra tid til annen, men den har ikke klart å etablere seg her ennå. Med et varmere klima er det mulig at dette blir et alvorlig skadedyr i Norge også. Den som finner coloradobille i Norge har plikt til å melde fra om dette til plantevernmyndighetene. Her ser en larven til coloradobillen.

Bildet viser kuletistel og lys jordhumle, som samler nektar. Kuletistel forviller og etablerer seg på ulike typer skrotemark, men også i flerårs-tangvoller og på grusmark nær havstrand, på grunnlendt mark på basisk grunn, og i kulturmarkseng som er forlatt. Den er rimelig ekspansiv og fortrenger stedegne arter der den danner større bestander, hovedsakelig på grunnlendt kalkmark i Oslofeltet. Planten hører naturlig hjemme i Mellom-Europa og Vest-Asia. Lys jordhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt i Norge unntatt høyt til fjells. Den kan være svært vanskelig å skille fra de andre jordhumlen. eKilde: Artsdatabanken

Klekkehull etter sommerfuglen knuskkjukemøll på toppen av knuskkjuke som vokser på død ved av bjørk eller bøk. Arten er knyttet til gamletrær med knuskkjuke på varme steder i lavlandet.

Hagehumle som sanker nektar på revebjelle. Revebjelle er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Mørk jordhumle som sanker nektar. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Mørk jordhumle som sanker nektar på hageplanten blåsalvie i bed på rådhusplassen. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Dronning av kløverhumle som er fanget inn for undersøkelse. Kløverhumle er meget karakteristisk og vakker med sin blekbrune til gullaktige farge som brytes av et tydelig svart bånd mellom vingefestene og ytterligere fem svarte bånd på bakkroppen. Arten har gått sterkt tilbake i senere tid, og den kjennes i dag kun fra noen få lokaliteter på Østlandet og i Trøndelag. Den finnes nesten alltid i tilknytning til rike forekomster av rødkløver. Kilde: Artsdatabanken

Oransjegullvinge er en vanlig og vakker art som ofte finnes på lune gresskledde og blomsterrike lokaliteter, omgitt av skog. Larven lever som plantespiser særlig på engsyre. Her leter den etter blomster, på høyet etter slått.

Storbladskjærerbien er en av våre sjeldne og solitære bier. Det er en bladskjærerbie og den bygger reir i tunneller i treverk. Reiret forer den med avskårne plater av bladverk, og i hvert kammer med egg legger den igjen pollen som mat for larven. De er meget gode pollinatorer på grunn av av de må besøke et stort antall blomster for å få samlet inn nok mat. Bildet viser en hunn som samler pollen på en fagerknoppurt på en artsrik tørreng sør på Tjøme.

Lynghumle som sanker nektar på rødknapp. Rødknapp er en verdifull næringsplante for humler og mange andre insekter. Lynghumle er en forholdsvis liten humle som er utbredt og vanlig i områder med mye røsslyng fra kysten og opp til fjellet. Den har fargetegninger som hagehumle, men skiller seg fra denne på kort og bredt ansikt og kortere tunge. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.