Tromsøpalme er som sin svært nære slektning kjempebjørnekjeks blitt en svært problematisk art i Norge. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.A. At arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er den fotografert ved havna i Andenes.

Statens naturoppsyn kontrollerer og informerer besøkende på øyene i indre Oslofjord. Her en kalkrike strandberg, med blodstorkenebb (Geranium sanguineum), som er sårbar for slitasje.

Kvitsteinkløver er en toårig planteart som opprinnelig kommer fra Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Arten formerer seg seksuelt med frø. Den kan danne store bestander i skrotemark, langs vei- og åkerkanter, på grunnlendt kalkmark og i andre skrinne engmiljøer, der den kan fortrenge naturlig vegetasjon og føre til nitrofiering. Bildet viser hvitsteinkløver i store mengder langs en trafikert fylkesvei.

Myrstjerneblom (Stellaria palustris) trives på våt næringsrik leirjord eller gjørme.

Kjempespringfrø er en fremmed hageplante som sprer seg svært raskt langs vassdrag og veier. Flytting av fyllmasser fra steder med springfrø er også en veldig vanlig spredningsmåte. Hvis ikke arten bekjempes vil den danne tette bestander der annen vegetasjon konkurreres ut. Bildet viser en stor og tett forekomst av kjempespringfrø som har erstattet naturlig vegetasjon på kulturmark.

Steinsprang mellom to lindestammer i rasmark

Buskvikke er en svært sjelden plante som er en spesialist for varme kalkberg og urer. Arten har en tett lokalitetsgruppe i SØ-Norge i Te Porsgrunn, Bamble og Kragerø, innen ca 25 x 10 km. Innen dette området har den vært kjent fra litt over 30 lokaliteter, hvorav ca 15 er dokumentert etter 1980. Den er forsvunnet fra en rekke kjente lokaliteter på grunn av nedbygging, av veianlegg (bl.a. nye E18) med rassikring, og noe inngrep (hogst/tilplanting) i brattlendt skog. (kilde: www.artsdatabanken.no)

Mogop er en ca. 10 cm høy klokkeformet og hårete flerårig plante i samme slekt som kubjelle. Planten er først opprett og senere nikkende. Blomsten er hvit inni og fiolett på utsiden. Den trives best på tørre steder i fjellet, men kan også vokse på furumoer med sandholdig jord og kalkfuruskog. Mogop spirer og blomstrer like etter snøsmeltingen om våren og forsommeren. De forventes nedgang i artens populasjonsstørrelse som følge av at klimaendringer medfører heving av skoggrenser og annen forflytting av vegetasjonsbelter som fortrenger planten. Bildet viser en blomstrende mogop.

Beskambrosia (Ambrosia artemisiifolia) er en sjelden fremmed plante som spres som blindpassasjer i sekker med solsikkefrø, og dukker derfor opp under fuglebrett. Arten har pollen som kan fremkalle sterke allergiske reaksjoner. Man er derfor engstelig for at planten kan bli vanligere i Norge som følge av et varmere klima.

Enghumle som som sanker nektar på rødkløver. På bakfoten har den en nesten full pollenkurv. Rødkløver er en svært attraktiv næringsplante for humler. Enghumle er vår minste humleart og kan straks gjenkjennes på den karakteristiske lyse summetonen. Den vanligste formen er brunsvart med oransjerød bakstuss. Denne kan minne om andre arter med rød bakstuss. Den mer sjeldne lysegrå formen, som er svært karakteristisk, er oftest å finne i innlandet i østlige deler av utbredelseområdet. Enghumle finnes i lavlandet på Øst- og Sørlandet og er ofte svært tallrik i kystnære strøk. Kilde: Artsdatabanken

Tyvhumle som henter nektar ved å bite hull i kronrøret på tyrihjelm. Tyvhumle finnes over store deler av landet nord til Tromsø, og er mest vanlig i fjellskogen. Med sine kraftige kjever er det typisk at den "stjeler" nektar fra dype blomster ved å bite hull i kronrøret, slik at den ikke bidrar til pollinering. Arten har lang og rufsete pels som er matt, svart på mellomkroppen og fremst på bakkroppen i sterkt kontrast mot den rødaktige bakstussen.

Mongolspringfrø er en ettårig, ca 0,5 m høy fremmed art, med små blekgule blomster. Den kommer opprinnelig fra Mellom- og Øst-Asia. Planten ble i 1870-80-årene spredd fra botanisk hage i Oslo for forsøksdyrking til en rekke privathager rundt i landet. Den har trolig også etablert seg i naturen via lagringsplasser for importert tømmer og importert plantemateriale. Arten trives best i halvskygge eller skyggefullt miljø på relativt næringsrik, fuktig jord, særlig flommarkskog. Omfattende, tette renbestander, slik som på bildet, er vanlige. Disse kan føre til fortrengning av stedegne arter, endringer i jordbunnsforhold og økt ersjonsfare. Kilde: Artsdatabanken.

Gravmyrt er en fremmed plante som på grunn av sin evne til å formere seg med jordstengler kan danne tette matter. Der den får fotfeste vil få andre planter overleve i undervegetasjonen. Her danner den teppe i kalklindeskog.

Bakkeknapp i knopp. Bakkeknapp er en flerårig urt i kardeborrefamilien. Stilken har motsatte blad, som vanligvis en til to ganger parfliket og smale. Den blomstrer fra juli til august med violette blomster som sitter samlet i korg, der de ytre blomstene er betydelig større enn de innerste. Bakkeknapp er en attraktiv plante for pollinatorer. Bakkeknapp er knyttet til tørre, kalkrike bakker. Arten er kjent fra noen få lokaliteter i Oslofjorden og Hvaler, med bare et fåtall individer. Arten vurderes under noe tvil som naturlig hjemmehørende i Norge. Kildre: Artsdatabanken.

Skjeggklokke (Campanula barbata) på en artsrik setervoll. Dett er en meget sjelden art som kun er kjent i vill tilstand fra noen få steder i Oppland og Buskerud.

En turgåer som lener seg mot en vakker lønn mens han skuer ut over en fantastisk utsikt over indre Oslofjords øyrike. I bakgrunnen ser man Hovedøya, Lindøya, Gressholmen og Nesoddtangen bakerst. Ekebergskråningen og disse øyene har en svært verneverdig og unik flora og fauna i norsk sammenheng.

Blåklokke er en typisk plante i artsrike slåttemarker.

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger. Her er den fotografert i Viernbukta naturreservat på Brønnøya i Asker kommune.

Strandengvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis) på Nakholmen i indre Oslofjord. Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Raviner med eldre gråor-heggeskog er viktig levested for mange kravstore arter av karplanter, moser og sopp. Spesielt verdifulle er dødvedrike miljøer. Strutseving er en karakterart for slike gråor-heggeskoger.