Hortulanen (Emberiza hortulana) hører til buskspurvene. Fram til rundt 1950 var hortulanen vanlig i kulturlandskapet på Østlandet, men har senere gått kraftig tilbake og den norske bestanden er nå mindre enn 150 par. Arten hekker i dag på et brannfelt og på noen torvmyrer og hogstfelt på Østlandet (Hedmark og Akershus).

Klippeblåvinge som varmer seg på en stein. Sommerfuglen har en karakteristisk rad med svarte flekker langs vingekanten, både på framvingen og bakvingen. Klippeblåvinge er en av våre to sjeldneste blåvinger. Arten var tidligere utbredt langs Øst- og Sørlandskysten fra svenskegrensa til Aust-Agder. Etter 1970-tallet har arten gått kraftig tilbake, og i dag er den kun kjent fra to begrensede områder i Østfold og Aust-Agder. Klippeblåvingen flyr i mai-juni på åpne klipper og svaberg langs kysten. Larven lever på smørbukk. Kilde: Artsdatabanken

Fra å ha ca 70 kjente lokaliteter med honningblom i Norge har vi i dag bare tre kjente forekomster igjen, og alle ligger på Asmaløy i Hvaler kommune. Honningblom er knyttet til tuete rikmyrer, fuktige, kalkrike slåtte- og beitemarker, frodige enger med høy grunnvannstand og til strandenger over skjellsand. Den utkonkurreres fort av høye vekster ved gjengroing etter opphørt hevd.

Møkka til den store og sjeldne eremitten (Osmoderma eremita) er forholdsvis lett gjenkjennelig der den kan ligge i store hauger under trær hvor arten lever. Møkka ligner litt på musemøkk. Billen er rundt 24-30 millimeter og er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Fra å ha ca 70 kjente lokaliteter med honningblom i Norge har vi i dag bare tre kjente forekomster igjen, og alle ligger på Asmaløy i Hvaler kommune. Honningblom er knyttet til tuete rikmyrer, fuktige, kalkrike slåtte- og beitemarker, frodige enger med høy grunnvannstand og til strandenger over skjellsand. Den utkonkurreres fort av høye vekster ved gjengroing etter opphørt hevd.

2

Stjernebønnelav tilhører det xerofile steppeelementet som i hovedsak er begrenset til sørvendte, soleksponerte kalkberg og tilsvarende åpen kalkjord i nedbørsfattige områder i øvre del av Gudbrandsdalen og Valdres. Dette elementet består av 25 lavarter som i Skandinavia har sine hovedforekomster i denne regionen, der stjernebønnelav er en av de sjeldneste artene. Arten finnes nå antagelig kun i Vågå i hele verden. Arten har i dag tre gjenværende del-populasjoner på tre lokaliteter. Arten er globalt kritisk truet.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge har den nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bildet viser en voksen "blårev" under jakt.

Lomvien hekker nesten utelukkende i bratte klippevegger eller på utilgjengelige øyer eller i havet. Bjørnøya er den viktigste hekkeplassen for lomvi på Svalbard og i Barentshavet for øvrig, men den heller også spredt fra Vest-Agder til Finnmark. 90% av bestanden finnes i Nord-Norge. Bestanden i Fastlands-Norge har hatt en katastrofal utvikling med mer enn 90 % bestandsnedgang i siste 30 års periode. Arten er svært utsatt ved nedgang i relevante fiskebestander. Også svært utsatt for oljesøl og fiskeredskaper. Her er lomvien fotografert i Østersjøen på Stora Karlsø i Sverige. (kilde: bl.a. www.artsdatabanken.no)

Lomvien hekker nesten utelukkende i bratte klippevegger eller på utilgjengelige øyer eller i havet. Bjørnøya er den viktigste hekkeplassen for lomvi på Svalbard og i Barentshavet for øvrig, men den heller også spredt fra Vest-Agder til Finnmark. 90% av bestanden finnes i Nord-Norge. Bestanden i Fastlands-Norge har hatt en katastrofal utvikling med mer enn 90 % bestandsnedgang i siste 30 års periode. Arten er svært utsatt ved nedgang i relevante fiskebestander. Også svært utsatt for oljesøl og fiskeredskaper. Her er lomvien fotografert i Østersjøen på Stora Karlsø i Sverige. Alke (Alca torda) hekker i kolonier i utilgjengelige streinsprekker og på klippehyller. I Norge er den vanlig langs kysten fra Møre og Romsdal og nordover. Her er den imidlertid fotografert i Østersjøen på Stora Karlsø i Sverige. (kilde: bl.a. www.artsdatabanken.no)

Lomvien hekker nesten utelukkende i bratte klippevegger eller på utilgjengelige øyer eller i havet. Bjørnøya er den viktigste hekkeplassen for lomvi på Svalbard og i Barentshavet for øvrig, men den heller også spredt fra Vest-Agder til Finnmark. 90% av bestanden finnes i Nord-Norge. Bestanden i Fastlands-Norge har hatt en katastrofal utvikling med mer enn 90 % bestandsnedgang i siste 30 års periode. Arten er svært utsatt ved nedgang i relevante fiskebestander. Også svært utsatt for oljesøl og fiskeredskaper. Her er lomvien fotografert i Østersjøen på Stora Karlsø i Sverige. (kilde: bl.a. www.artsdatabanken.no)

Lomvien hekker nesten utelukkende i bratte klippevegger eller på utilgjengelige øyer eller i havet. Bjørnøya er den viktigste hekkeplassen for lomvi på Svalbard og i Barentshavet for øvrig, men den heller også spredt fra Vest-Agder til Finnmark. 90% av bestanden finnes i Nord-Norge. Bestanden i Fastlands-Norge har hatt en katastrofal utvikling med mer enn 90 % bestandsnedgang i siste 30 års periode. Arten er svært utsatt ved nedgang i relevante fiskebestander. Også svært utsatt for oljesøl og fiskeredskaper. Alke (Alca torda) hekker i kolonier i utilgjengelige streinsprekker og på klippehyller. I Norge er den vanlig langs kysten fra Møre og Romsdal og nordover. Her er de fotografert utenfor fugleøya Runde. (kilde: bl.a. www.artsdatabanken.no)

Svenskegras har i dag sin eneste kjente norske forekomst på en tørrbakke på øya Gåserumpa i Sandebukta. Her er den fotografert i Sverige på Stora Karlsø. I Sverige er den knyttet til åpne fuktige enger på kalkrik mark.

Svenskegras har i dag sin eneste kjente norske forekomst på en tørrbakke på øya Gåserumpa i Sandebukta. Her er den fotografert i Sverige på Stora Karlsø. I Sverige er den knyttet til åpne fuktige enger på kalkrik mark.

Ulven er et utpreget rovdyr som først og fremst lever av større pattedyr som elg og rein. Ulven er et myteomspunnet dyr som har blitt utsatt for intensiv jakt og forfølgelse i flere hundre år. Bestanden har tatt seg opp etter totalfredning i 1973, men er fremdeles svært lav. Bildet viser måling av ekskremeter etter ulv. Ulvens ekskrementer er 2,5 til 3 centimeter tykke og pølseformet. De inneholder hår og ofte beinfragmenter.

Ulven er et utpreget rovdyr som først og fremst lever av større pattedyr som elg og rein. Ulven er et myteomspunnet dyr som har blitt utsatt for intensiv jakt og forfølgelse i flere hundre år. Bestanden har tatt seg opp etter totalfredning i 1973, men er fremdeles svært lav. Bildet viser måling av poteavtrykk etter ulv på snø. Avtrykkene er ca. 10 cm lange og nesten identiske med en kjempestor hund. Det er ikke mulig ut fra poteavtrykk alene med sikkerhet å skille ulv og hund, slik at man også må undersøke hvordan den har beveget seg i terrenget og se etter andre sportegn.

Kvitskriuprestin naturminne i Sel kommune består av Nord-Europas best utviklede forekomst av jordpyramider. Jordpyramider dannes ved at regnvann skyller bort hardpakket morenemateriale i moreneryggen, men der hvor det ligger store steiner vil de beskytte de underliggende massene mot regn. De høyeste søylene er rundt seks meter og er beregnet å være ca. 200 år gamle. Det finnes flere små forekomster av jordpyramider Uladalen og sidedaler til Gudbrandsdalen, men dette er et fenomen som ikke finnes andre steder i Nord-Europa. En må ned til Alpene for å finne tilsvarende. Naturtypen er ført opp i Norsk rødliste for naturtyper som kritisk truet (CR).

Kvitskriuprestin naturminne i Sel kommune består av Nord-Europas best utviklede forekomst av jordpyramider. Jordpyramider dannes ved at regnvann skyller bort hardpakket morenemateriale i moreneryggen, men der hvor det ligger store steiner vil de beskytte de underliggende massene mot regn. De høyeste søylene er rundt seks meter og er beregnet å være ca. 200 år gamle. Det finnes flere små forekomster av jordpyramider Uladalen og sidedaler til Gudbrandsdalen, men dette er et fenomen som ikke finnes andre steder i Nord-Europa. En må ned til Alpene for å finne tilsvarende. Naturtypen er ført opp i Norsk rødliste for naturtyper som kritisk truet (CR).

Kvitskriuprestin naturminne i Sel kommune består av Nord-Europas best utviklede forekomst av jordpyramider. Jordpyramider dannes ved at regnvann skyller bort hardpakket morenemateriale i moreneryggen, men der hvor det ligger store steiner vil de beskytte de underliggende massene mot regn. De høyeste søylene er rundt seks meter og er beregnet å være ca. 200 år gamle. Det finnes flere små forekomster av jordpyramider Uladalen og sidedaler til Gudbrandsdalen, men dette er et fenomen som ikke finnes andre steder i Nord-Europa. En må ned til Alpene for å finne tilsvarende. Naturtypen er ført opp i Norsk rødliste for naturtyper som kritisk truet (CR).

Kvitskriuprestin naturminne i Sel kommune består av Nord-Europas best utviklede forekomst av jordpyramider. Jordpyramider dannes ved at regnvann skyller bort hardpakket morenemateriale i moreneryggen, men der hvor det ligger store steiner vil de beskytte de underliggende massene mot regn. De høyeste søylene er rundt seks meter og er beregnet å være ca. 200 år gamle. Det finnes flere små forekomster av jordpyramider Uladalen og sidedaler til Gudbrandsdalen, men dette er et fenomen som ikke finnes andre steder i Nord-Europa. En må ned til Alpene for å finne tilsvarende. Naturtypen er ført opp i Norsk rødliste for naturtyper som kritisk truet (CR).