Storfebeitet ravinelandskap.

Forekommer nesten bare i velhevdete naturbeitemarker og andre åpne grasmarker (ofte kalkrike), men er funnet noen få ganger i skog, mest edellauvskog/skogsbeite. Her fra kalktørrenger beitet av villsau.

En gressmarkfly sitter på en forvillet hageplante.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.

Gammel slåtteeng med orkideen søstermarihånd. Arten er typisk for gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger i midtre Telemark. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Humlebillen er en bille som etterligner humler for å unngå å bli spist. Arten er vanlig i hele landet og en finner den som oftest på blomster der den suger nektar. Den fungerer også som pollinator.

Marinøkkel (Botrychium lunaria) er en liten unselig karplante som er knyttet til slåtte- og beiteenger, beitemark og på enger og heier på fjellet, som regel på baserik grunn.

Urterik slåtteng er en artsrik naturtype i tilbakegang. Den er truet både av intensiv drift og gjengroing. Denne er i god hevd og får tilskudd til skjøtsel fra Statsforvalteren.

Oransjegullvinge er en vanlig og vakker art som ofte finnes på lune gresskledde og blomsterrike lokaliteter, omgitt av skog. Larven lever som plantespiser særlig på engsyre. På bildet suger den nektar av en engsoleie.

Gammel, hul eik i kulturlandskapet rundt Røer gård på Nesodden. Dette er trolig den groveste eika på Nesodden. Treet inngår som en del av et nasjonalt viktig kulturlandskap med et svært rikt biologisk mangfold, bl.a. knyttet til de mange hule og gamle eiker. I dette treet lever flere rødlistede insektsarter.

Kalkberg, åpen grunnlendt kalkmark og kalkfuruskog på Langøyas vestside. Svabergene er voksesteder for bl.a. den sjeldne laven vifteglye.

Flammevokssopp synes å være sterkt knyttet til naturbeitemarker og andre åpne grasmarker, og virker kravfull. Arten er sjelden.

Mollestadeika er Norges tredje største eik målt i tykkelse og omkrets. Eika er hul, men den vokser fremdeles. Omkretsen på eika 50 cm over bakken er 10,5 meter og hullet i eika har en diameter på ca 130 cm. Slike gamle og grove eiker har mange sjeldne og kravfulle arter med bl.a. insekter, lav, mose og sopp knyttet til seg.

Gammel og tidligere styvet "blekksprut-alm" klamrer seg fast til en kalkblokk med røttene og finner næring i det porøse og kalkrike fjellet.

Ugjødsa slåttemark med store mengder av de kravstore plantene brudespore (Gymnadena conopsea) og solblom (Arnica montana). Solblom er skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. Slåtteengene på plassen Mikkelsrud har en av landets største forekomster av denne verneverdige planten.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Engklokke trives i relativt fattig jord. Den er opprinnelig ikke viltvoksende i Norge og du kan finne den i kunstenger, veikanter og avfalsplasser. Her er den fotografert i Romania hvor den vokser vilt.

Røykkøllesopp Clavaria fumosa forekommer i semi-naturlig eng og andre åpne grasmarker (oftest kalkrikt), men er også funnet noen ganger i skog.

Bratte skråberg med åpen kalkmark inkludert mange truede lavarter i område med tett hyttebebyggelse og mye friluftsaktiviteter.. I slike områder er både direkte nedbygging, slitasje og spredning av hageplanter vanlige trusler for artsmangfoldet.

Seksflekket bloddråpesvermer flyr i juli-august på blomsterrik mark som enger, beitemarker, veikanter og skogslysninger. Sommerfuglen er en relativt dårlig flyger og sitter ofte i blomstene av bl.a. rødknapp, blåknapp, tistler og knoppurt. Seksflekket bloddråpesvermer er utbredt på Østlandet og langs kysten nord til Lofoten. Kilde: http://www2.artsdatabanken.no/faktaark/Faktaark187.pdf