Artsrik slåttemark rundt gammel bygning.

Lauving, sanking av løv til husdyrfôr. Særlig i fjell- og dalbygdene gav løv tidligere et viktig fôrtilskudd. Med en lauvkniv (snidel) eller sigd ble det skåret kvister eller renninger med løvet på. De ble buntet i kjerv og tørket. Her blir lauv sanket fra gamle styvede alm i en lauveng med lang hevdhistorie.

Gammelt verdifullt kulturlandskap med lang kontinuitet og fremdeles i aktiv hevd ved Kleiva i Drangedal. Her finnes artsrike slåttenger og velhevdede styvingstrær, begge deler er svært sjeldne i dagens kulturlandskap og viktige for biologisk mangfold.

Huggorm (Vipera berus) som soler seg på et steingjede. Her finner den skjul og stener som magasinerer varme. Huggorm finnes utbredt over det meste av Sør-Norge og langs kysten til Nordland. Fargen er grå (mest hanner) eller brun (mest hunner) med et karakteristisk svart sikksakk-band langs ryggen. Enkelte individer kan imidlertid være svært mørke, noen helt svarte. Øynene har vertikal, spalteformet pupill. Hoggormen forekommer på lyngheier, myrer, i åpne skoger, enger, i solvendte lier, bakker og rasmarker. Føden består for en stor del av smågnagere. Blir hoggormen overrasket, kryper den langsomt bort, men dersom den blir trampet på eller kommet for nær, kan den «hogge». Dødsfall som følge av hoggormbitt forekommer sjelden i Norge, men noen kan bli svært syke. Antihistamintabletter mot insekstikk etc., som fås på apotek, kan være til hjelp, men lege bør likevel oppsøkes raskest mulig om man blir bitt.

Buktmessinglav er en svært sjelden skorpelav som lever på barken av gamle løvtrær i bymiljøer. Nord-Europas største bestand av arten er i Porsgrunn og Skien by. Siden arten først og fremst synes å leve i tilknytning til byer, trues den av fjerning av gamle trær og luftforurensing.

Skarlagenvokssopp er en av våre største og vakreste vokssopper. Arten er knyttet til ugjødslet gressmark eller beitemark, Arten er ofte en god signalart på verdifulle kulturmarkslokaliteter.

Mollestadeika er Norges tredje største eik målt i tykkelse og omkrets. Eika er hul, men den vokser fremdeles. Omkretsen på eika 50 cm over bakken er 10,5 meter og hullet i eika har en diameter på ca 130 cm. Slike gamle og grove eiker har mange sjeldne og kravfulle arter med bl.a. insekter, lav, mose og sopp knyttet til seg.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Grønn metallsvermer på prestekrage i urterik slåtteng. Urterike slåttenger er viktige leveområder for en rekke sjeldne insekter.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.

Prestekrager på tørr, artsrik og fjellnær slåtteng

Seterlandskap med gamle bygninger. Fra Sandhaug og Namlaus i Åtodalen i Brattefjell-Vindeggen landskapsvernområde.

Setermiljø som er inngjerdet i ulike beiteteiger, med en gutu i midten. På grunn av mindre setring og færre dyr som flyttes til setrene er mange slike miljøer i ferd med å gro igjen.

Gammel slåtteeng med orkideen søstermarihånd. Arten er typisk for gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger i midtre Telemark. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Gamle hule frittstående hule eiker i gammelt og åpent kulturlandskap. Hule eiker utgjør svært viktige livsmiljøer for mange insekter, sopp og lav som ikke lever i andre miljøer.

Gamle seterbygninger og seterlandskap i gjengroing i Måråstadalen i Brattefjell-Vindeggen.

På øyer utenfor Larvik holder sau urterike strandenger i hevd.

Sølendet naturreservat består av store arealer med rikmyr og skogdekt eng. Området har historisk blitt aktivt brukt som slåttemark og slåttemyr frem til 1950-tallet. Etter at området ble vernet som naturreservat i 1974 er det nedlagt et stort arbed med å restaurere kulturminner, slåttemarker og slåttemyrer. Området er i dag et viktig utstillingsvindu for hvordan den tradisjonelle utmarksslåtten påvirker floraen og landskapet.

Kvitkurle er en flerårig urt. Arten har bare frøreproduksjon, og frøene er støvfine og spres med vind. Arten er hovedsakelig knyttet til slåttemark, beitemark og beitet skog på noe baserik grunn, av og til i berg. Arten har vært og er i tilbakegang, og dens naturtyper er truet av gjengroing. Kvitkurle er funnet over store deler av Norge. På bildet står den i artsrik slåtteng.