Kulturlandskap med steingjerde, ryddet kantsone og edelløvskog. Dette er viktige livsmiljøer for uvanlige og truede arter. Steingjerde gir kulturlandskapet historisk dybde.

Gamle seterbygninger og seterlandskap i gjengroing i Måråstadalen i Brattefjell-Vindeggen.

Masseutfylling og gravearbeider kan medføre betydelige landskapsinngrep og endringer i vannhusholdning/oppdeming. Bildet viser ulovlig igangsatt grave- og utfyllingsarbedier i et åpent kulturlandskap.

Telemarksfe på beite.

Artsrik slåttemark rundt gammel bygning.

Vifteglye er en sørlig art som vokser på kalkberg nær sjøen eller nær innsjøer.

Artsrik eng beitet av geit.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger. Det er også morro for barn å delta.Her slås artsrik fjellnær eng på Øvre Gunleiksrud i Tinn, engene er inkludert i nasjonal handlingsplan for slåttemark.

Den sjeldne orkideen svartkurle (Nigritelle nigra) vokser bl.a. på kalkrike, ugjødsla og velhevda slåtteenger. Her er den fotografert ved Sølendet i Røros kommune.

Storfebeitet ravinelandskap.

Fiolett greinkøllesopp er en sjelden sopp knyttet til beiter og slåtteenger kulturlandskapet. Her fra en gammel setervoll beitet av storfe.

Artsrik eng som slås med en tohjuls slåmaskin, et skånsomt redskap som gir liten skade på sårbar flora. Slått med en slik maskin kan på artsrike enger erstatte den tidligere ljåslåtten på en mer effektiv måte.

Orkideen flekkmarihånd i fattig, men artsrik eng.

Storfe beiter på naturbeitemarkene på Jomfruland. Disse beitene er viktige for mange rødlistede beitemarksopp, karplanter, insekter og fugl.

Islandshester beiter på fjellnær eng. Hester egner seg godt til hevd av gammelt kulturlandskap.

Mye av dagens beite skjer på tidligere åkermark som har vært sterkt gjødslet over lang tid. Flott å se på, men gir lite rom for biologisk mangfold.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.

Hvitkurle (Pseudorchis albida s. str.) er hovedsakelig knyttet til noe baserik beitemark, slåtteeng og skog. Den er funnet over store deler av Norge (mangler i Østfold, Akershus og Vestfold) og har fortsatt gode populasjoner i de fleste fylker der den er funnet. Det er imidlertid en markert tilbakegang i eng/beite-forekomster i låglandet nord til Trøndelag (kilde: www.artsdatabanken.no)

Rådyr (Capreolus capreolus) søker gjerne etter grønt gress på innmark når det spirer om våren.

Sølendet naturreservat består av store arealer med rikmyr og skogdekt eng. Området har historisk blitt aktivt brukt som slåttemark og slåttemyr frem til 1950-tallet. Etter at området ble vernet som naturreservat i 1974 er det nedlagt et stort arbed med å restaurere kulturminner, slåttemarker og slåttemyrer. Området er i dag et viktig utstillingsvindu for hvordan den tradisjonelle utmarksslåtten påvirker floraen og landskapet.