Gammel kystgranskog med store mengder død ved. Dette er et biologisk verdifullt naturmiljø.

Trådragg (Ramalina thrausta) er en krevende lavart som er knyttet til lokaliteter med høy luftfuktighet. Arten vokser både på berg og trær som på bildet. Bildet er fra fuktig granskog i kystnære områder av Trøndelag.

Rasmarkslørsopp danner mykorrhiza med lind, hassel og (trolig) eik, i kalklindeskog men også hagemarkskog med hassel og eik på kalk. Arten er en av flere sjeldne spesialiserte kalklindeskogsarter.

Neslesommerfugl som sanker pollen fra seljens lodne hannrakler. Disse "gåsungene" er livsviktige for sommerfugler, humler og andre insekter tidlig om våren når det er få andre næringsrike blomster. Derfor er det viktig å ta vare på selja. Neslesommerfuglen er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Flammevokssopp synes å være sterkt knyttet til naturbeitemarker og andre åpne grasmarker, og virker kravfull. Arten er sjelden.

Sangsvanen er vanlig om vinteren i Sør-Norge, men hekker først og fremst i Nord-Skandinavia og Sibir. Den foretrekker grunne innsjøer med mye vegetasjon hvor den har mulighet til å beite på bunnvegetasjonen. Her er den fotografert ved Hornborgasjøen i Sverige som er en viktig rasteplass under trekket nordover på våren og sørover på senhøsten.

Villrein (Rangifer tarandus) på vandring etter vinterbeite en kald februardag på Hardangervidda. Her en flokk med simler og ungdyr fra viktige vinterbeiteområder på tangene øst på vidda.

Nærkontakt med grønn løvgresshoppe. Grønn løvgresshoppe er vår største gresshoppeart. På grunn av sin størrelse og de lange vingene lar denne arten seg vanskelig forveksle med andre norske arter. Hannens lokkesang er meget kraftig og kan høres på mer enn 100 meters avstand.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Mjuktjafs vokser hovedsakelig i fuktige barskoger langs vassdrag og i sumpskog. Selv om arten generelt er sjelden kan den slike steder forekomme i store mengder.

En sen sommerkveld ved Røvoltjønnan i Femunden nasjonalpark. Kveldsfisket har gitt resultater i form av en flott ørret.

Polarlomvi er en typisk alkefugl med svart og hvit fjærdrakt. Den ligner på lomvi, men har litt kortere og kraftigere nebb med en smal hvit stripe langs kanten av overnebbet. Polarlomvien er en arktisk art som på fastlandsnorge kun hekker i meget små antall i noen få fuglefjell i Finnmark. Den er imidlertid en tallrik hekkefugl i fuglefjell på Bjørnøya og Spitsbergen og ellers sirkumpolart gjennom hele Arktis. Den hekker i tette kolonier på smale hyller i bratte klippevegger, ofte flere tusen par sammen. Bildet polarlomvi i sjøfuglkoloni i Hinlopenstredet på Svalbard.

Lomvi hekker vanligvis i bratte klippevegger på øyer. I Norge hekker arten i fuglefjell langs kysten, fra Rogaland til Finnmark, samt på Bjørnøya og Svalbard. Bestanden langs kysten av Norge har hatt en katastrofal utvikling med kraftig reduksjon i antall fugler. De viktigste årsakene til dette er nedgang i relevante fiskebestander og drukning i fiskeredskaper, samt at arten også påvrkes negativt av oljesøl og klimaendringer. Bildet viser svømmende lomvi.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser knølhval og en fotograf som snorkler i forgrunnen.

Ålegras er en av svært få marine blomsterplanter. Den vokser på sand- eller mudderbunn i grunne områder, hvor det kan danne store undervannsenger. Ålegras vokser normalt ned til ca. 10 m dyp, og på flat bunn opp mot 10° helningsvinkel. Større forekomster av undervannsenger er uvanlige og dels sjeldne og naturtypen inneholder flere spesialiserte arter, samfunn, rødlistearter. Ålegrasenger og andre sjøgrasområder er svært produktive og regnes som viktige marine økosystemer på verdensbasis. Undervannsenger er ofte viktige næringssøkområder for sjeldne fuglearter. Kilde: http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Miljoovervakning/Kartlegging-av-natur/Kartlegging-av-naturtyper/Marine-naturtyper/Oversikt-marine-naturtyper/Alegrasenger/

Gammel, grov, liggende død furu (middels nedbrutt læger).

Stålorm (Anguis fragilis) unge på lønneblad. Stålormen er en øgle uten ben. Den påtreffes både i skoger og åpent lende, ofte i kulturlandskapet. Den er tussmørkeaktiv, men kan ofte ses i sola tidlig på våren, senere holder den seg helst skjult om dagen på steder der det er fuktig, f.eks. under veltete trestammer og flate steiner eller i komposthauger.

Sandområder i Norge har ofte en artsrik og til dels unik invertebratfauna. Dette er områder med en spredt og flekkvis utbredelse som pga. spesielle naturforhold inneholder kvaliteter som danner livsmiljø for en lang rekke arter med spesielle miljøkrav. I slike miljøer lever ofte mange sjeldne og rødlistede arter av karplanter, sopp og ikke minst insekter. Dette sandområdet langs kysten på Hvaler er et spesielt viktig leveområde for mange rødlistede insekter og karplanter. I forgrunnen av bildet kan man se groper etter strandmaurløve, sm lager en fangstgrop i løs sand. I bunnen sitter larve og fanger dyr som faller nedi, som regel maur. Larven har kraftige kjever. Strandmaurløv er meget sjelden i Norge. Den finnes bare på havstrender på noen få lokaliteter på Østlandet.

Tyrkerdue (Streptopelia decaocto) i sangflukt. Tyrkerdue hekker i byer og tettesteder, eller ved gårder. Arten har gått tilbake i Skandinavia de siste 10-20 årene.

Nikkesmelle er knyttet til tradisjonelt utnyttete tørre, baserike beitebakker og er gått tilbake i kulturlandskapet på grunn av omlegging i bruksmåter. Her står den på åpen grunnlendt kalkmark i Grenland.