En elg som har funnet seg en god plass på en av øyene utenfor Lauvsnes i Flatanger kommune.

Stor ørret og harr tatt i Røavassdraget i Femundsmarka Nasjonalpark.

Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterkt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme.

Huskatten er et vakkert og elegant husdyr. Samtidig er det ett fremmed rovdyr som gjør betydelige innhugg i bestander av fugler og smågnagere. På den måten kan den ha en svært negativ innvirkning på norsk natur. Her en huskatt og en død munk (Sylvia atricapilla).

Squamarina gypsacea (lys lav) er en sørlig, varmekjær kalkbergart kun kjent fra noen svært få funn på kalkberg i Buskerud og Telemark. Arten forekommer ellers i Norden på noen få lokaliteter på Öland, Gotland og Södermanland.

Soppen oksetungesopp på en hul eik i kant av kulturlandskap. Hule/store eiker i kulturlandskapet er innenfor definisjonen for den utvalgte naturtypen hul eik.

Storfe gjør en svært god jobb med å holde det gamle kulturlandskapet åpent. Det gir en rik flora og fauna og gir de gamle trærne gode livsvilkår. Her en havnehage med gamle trær, bl.a. eik.

Krykkje er den mest utpregede sjøfuglen av våre måker. Den hekker i kolonier og legger reir på små hyller i bratte fjellskrenter langs kysten vår. Den treffes fra Rogaland til Finnmark og på hele Svalbard. Bildet viser et krykkjepar som kurtiserer.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Trehumle som sanker nektar på bergmynte. Trehumle er en svært vanlig og karakteristisk art med den brunaktige mellomkroppen og den hvite bakstussen. Arten finnes like gjerne i hagen som i skog og mark. Den lager bol i husvegger, fuglekasser eller hulrom i trær, og kan opptre aggressivt dersom den forstyrres i bolet. Kilde: Artsdatabanken.

Oreblæremose er en av Norges sjeldneste moser og lever på barken av løvtrær på lokaliteter med høy luftfuktighet. Mosen er oftest veldig sparsomt forekommende på de kjente lokalitetene. Her vokser den på gråor i en leirravine.

Puppeskall etter sommerfuglen Scardia boletella på toppen av knuskkjuke. På grunn av at arten er stor, kreves det rikelig tilgang på substrat for å opprettholde en populasjon. I Norge er arten tidligere kjent fra fem lokaliteter i den sydøstlige delen av landet. I Norge er arten kjent fra Sørlandet og det sentrale Østlandet, for det meste noe inn fra kysten. Det er gjort mange nye funn i Telemark og rundt Oslofjorden de seneste år som er et resultat av aktivt søk etter arten. Dette er i hovedsak spor etter arten i form av lett kjennelige klekkehull, noen ganger med tomme utstikkende pupper. Arten påvirkes negativt av moderne driftsformer i skogbruket der store flater snauhogges, noe som bevirker reduksjon og fragmentering av egnede habitater.

Tretåspett er en hakkespett knyttet til eldre barskog med mye død ved, hvor den blant annet lever av barkebiller. Bildet viser en hunnfugl.

En tykk furustamme med grov barkstruktur tyder på at dette treet er veldig gammelt.

Piggsvinrøyksopp er knyttet til eldre, rike edellauvskoger. Arten er funnet noen få ganger i Øst-Norge og på Nordvestlandet. Soppen har karakteristiske pigger.

Mørk jordhumle som sanker nektar på bakkekløver. Bakkekløver er en erteplante som bare vokser naturlig på Hovedøya i Oslo. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Prikkporekjuke finnes i gammel granskog, der den er nedbryter på godt nedbrutte, grove granlæger. Den er tydelig knyttet til gammel naturskog med store mengder dødved. Arten finnes i Norge hovedsakelig i rik lavlandsgranskog på sentrale Østlandet, men noen få funn er også gjort i tørr furuskog.

Pepperrot er en fremmed grønnsaksplante som ser ut til å bli en invaderende art. Den sprer seg hovedsakelig vegetativt og med forflytning av jordmasser, men også i noe grad med frø. Pepperrot har i hovedsak etablert seg langs veikanter, jernbanekanter og skrotemark, men har også enkelte steder spredd seg inn i blomsterenger, grunnlendt kalkmark, åkerkanter, flomsoner, tangvoller og brakkvassenger. Det er en storvokst plante, med breie blader som danner tette bestander og effektivt konkurerer ut annen vegetasjon. Bildet viser pepperrot langs en veikant.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. en meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser en moskus som hviler.