Elg i sprang over et jorde.

Bildet viser Rune Aae fra Østfold ringmerkingsgruppe som klatrer opp i den store furua som huser havørnreiret på Håøya. Han skal hente ned havørnungen som skal merkes av Jan Ingar Båtvik som venter på bakken. Forhåpentligvis vil merkingen vise hvor ungfuglene tar veien. En unge er funnet igjen så langt, men dessverre skutt i Sør-Sverige. Hvert år ringmerkes omlag 250.000 ville fugler i Norge. Det gir oss viktig kunnskap om fuglenes bevegelser og miljøet de lever i.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en ung isbjørn ved Raudfjorden på Svalbard. Kilde: Norsk polarintitutt. http://www.npolar.no/no/arter/isbjorn.html

Rypejeger sjekker terrenget første dagen i jakta 10. september på Hardangervidda.

En relativt sjelden art som forekommer på kalkrik jord og sand spredt over store deler av landet. Forekomstene antas å være sårbare for tråkk og utbygging. Her er den fotografert i et kalkrikt sauebeite.

Vivendel er en busk og klatreplante med motsatte elliptiske blad, som slynger seg langs bakken og opp i busker og trær. Da har tette samlinger av ganske store, gulhvite blomster som dufter sterkt på kvelds- og nattetid for å lokke til seg nattsvermere som pollinatorer. Vivendel lever i løvskog, kratt, knauser og berg og er utbredt fra i kyststrøkene fra Oslofjorden til Nordmøre.

Bildet viser præriemjødurt eller annen fremmed mjødurtart som må være plantet ut langs bekkeløp i Oslo. Den stammer fra østre deler av Nord-Amerika, fra skogbeltet inn i prærieregionen i Midtvesten.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken.

Jegere er i gang med vomming etter vellykket rådyrjakt.

Mollestadeika er Norges tredje største eik målt i tykkelse og omkrets. Eika er hul, men den vokser fremdeles. Omkretsen på eika 50 cm over bakken er 10,5 meter og hullet i eika har en diameter på ca 130 cm. Slike gamle og grove eiker har mange sjeldne og kravfulle arter med bl.a. insekter, lav, mose og sopp knyttet til seg.

En fjellrypestegg holder oppvisning på en bar bergrabb i høyfjellet vinterstid.

Dvergspett under kurtise om våren. Dvergspett er vår minste hakkespett. Den er avhengig av insektlarver i døde løvtrær og lever helst i eldre løvskog.

Broddsopp-snyltekjuke er en fargesterk kjuke som finnes i løv- og blandingsskog, gjerne fuktig skog med gråor. Nedbryter på døde løvtrær som på forhånd er angrepet av arter i familien Hymenochaetaceae (særlig tobakkbroddsopp Hymenochaete tabacina). På bildet snylter den på tobakkbroddsopp, gamle brodsopp fruktlegmer ses under kjuka. Stokken de vokser på er en hegg.

Vanlig sotbeger vokser på gammel død ved, særlig av furu, og har tyngdepunkt i høyereliggende barskog i kontinentale områder. Den vokser på døde, stående trær, på avbarkede grener på levende trær, og på menneskeskapte substrater som tregjerder og tømmervegger. Den er relativt vanlig, men antas å være nær truet pga. den generelle tilbakegangen av furugadder og gammel, ubehandlet ved i kulturlandskapet. Kilde: http://artsdatabanken.no/Rodliste

Pimpernell er en sjelden art knyttet til tørbbakker. Arten er trolig innført som medisin/krydderplante og noen steder forvillet seg.

Ærfuglen er en av våre vanligste marine ender. Den hekker tildels tallrikt langs norges kyster og i skjærgården. Her hanner som svømmer mot den kraftige tidevannstrømmen i en fjordarm.

Tiur (Tetrao urogallus) som spiller i gammelskogen.

En blandet flokk med polarsniper, myrsniper og sandløpere under høsttrekket.

Bildet viser knoppsvane og sangsvane sammen. Knoppsvane hekker i Norge ved grunne, næringsrike innsjøer og i skjermede bukter og viker langs sjøen, samt på øyer i skjærgården. Den hekker i lavlandet langs kysten fra svenskegrensen til Trøndelag, samt et stykke inn dalførene på Østlandet. Knoppsvanen øker sin utbredelse nordover og innover i landet. Fugler som hekker i Norge er dels stasjonære (særlig på Jæren), men kan også trekke sørover til Danmark avhengig av fødetilgangen om vinteren. Sangsvane hekket tidligere spredt i vegetasjonsrike tjern og innsjøer, ofte i de mest utilgjengelige myrområdene i nordlige deler av Norge. I de senere år har arten imidlertid ekspandert sørover. Fugler som hekker i Norge overvintrer trolig hovedsakelig langs norskekysten, men vinterbestanden er mye større enn hekkebestanden og det antas derfor at også svenske, finske og muligens russiske sangsvaner overvintrer i Norge. Arten er avhengig av åpent vann og forflytter seg om høsten og vinteren etter isforholdene. Kilde: Artsdatabanken

Furugnagbille lever på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved.