Gulnebblom er verdens største lom, som veier mer enn en grågås og har et tykt "dolkenebb". Denne arktiske fuglen er en norsk ansvarsart siden det antas at vi har mer enn 90 % av europeisk vinterbestand langs våre kyster. Bildet viser en fugl i vinterdrakt. I sommerdrakt har gulnebblom helsvart hode og hals og svart, hvitdroplet rygg.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Kornvalmue (Papaver rhoeas) er en ettårig blomst i valmuefamilien. Den blir opptil 80 cm høy. Arten blomstrer fra juni til august med klarrøde vakre blomster som blir ca 7-8 cm store. Det finnes dyrkede hagevarianter med farger som hvit og rosa. Blomsten har 4 kronblad, som vanligvis har en svart flekk nederst. Planten har i lange tider vært mye brukt som medisinplante og er giftig. Kornvalmue vokser gjerne i åkre, enger og ved veikanter. Arten er et velkjent syn i Danmark og Sør-Sverige, men har ingen stabile forekomster i Norge. Kilder: Wikipedia og Artsdatabanken

Gjenåpnet naturlikt bekkeløp i urbant miljø. Gjenåpning av bekkelløp regulerer avrennningen i nedbørsperioder og kan på den måten dempe flom. Samtidig er de estetisk innbydende og kan være viktige for å ivareta og tilbakeføre biologisk mangfold. På bildet dominerer planteartene kattehale og den fremmede arten mongolspringfrø. Mongolspringfrø er en ettårig, ca 0,5 m høy fremmed art, med små blekgule blomster. Den kommer opprinnelig fra Mellom- og Øst-Asia. Planten ble i 1870-80-årene spredd fra botanisk hage i Oslo for forsøksdyrking til en rekke privathager rundt i landet. Den har trolig også etablert seg i naturen via lagringsplasser for importert tømmer og importert plantemateriale. Arten trives best i halvskygge eller skyggefullt miljø på relativt næringsrik, fuktig jord, særlig flommarkskog. Omfattende, tette bestander, slik som på bildet, er vanlige. Disse kan føre til fortrengning av stedegne arter, endringer i jordbunnsforhold og økt ersjonsfare. Kilde: Artsdatabanken.

Fredløs trives i fuktig mark i skog, på myr og enger og i kantsoner mot vann. Den er vanlig på Østlandet og i kyst- og fjordstrøk nord til Sogn. Nord til Trøndelag finnes den mer spredt.

Vår i skogen med mye blåveis. Blåveis er en god indikator på rikt jordsmonn.

Skoddelav på steinblokk. Arten vokser dels på mosekledd berg og stein (særlig innlandet), dels på stammen av løvtrær (særlig langs kysten), i lysåpen, fuktig skog.

Tyrkerdue (Streptopelia decaocto) i sangflukt. Tyrkerdue hekker i byer og tettesteder, eller ved gårder. Arten har gått tilbake i Skandinavia de siste 10-20 årene.

Bananslørsopp danner mykorrhiza med lind og hassel, i kalklindeskog og kalkbarskog med hassel. Her er den fotografert i kalkgranskog med hassel.

Lunde er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm. Her er den fotografert på Hornøya i Finnmark.

Stautnål vokser oftest på gamle ubehandlede tømmervegger i kulturlandskapet på Østlandet med noen forekomster i indre Trøndelag og Nordland. Den vokser også på bark av gamle eiketrær, og naken ved av bartrær og løvtrær.

Jærsøte (Gentianella amarella ssp. septentrionalis) er en sjelden underart av bittersøte. Jærsøte vokser i Norge bare i sanddynemiljøer på Jæren. Arten trues av gjengroing og spredning av fremmede planter.

Upis ceramboides er en stor og svart skyggebille med skulpturerte, glinsende dekkvinger og lange bein. Arten er i dag kun kjent fra varme rasmarker ved Sel i Gudbrandsdalen, der billen lever i lite til middels nedbrutte, hvitråtne bjørkestokker. Arten er brannbegunstiget, er avhengig av god dødvedkontinuitet og store mengder med død ved, noe som gjør at billen har et meget begrenset utbredelsespotensial her i landet. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Furufåresopp (A. subrubescens s. str.) danner mykorrhiza med furu. Arten forekommer særlig i tørr, lavrik, eldre sandfuruskog, men også i lågurtfuruskog, lågurtolivinfuruskog og i blant i berglendt bærlyngskog/lavfuruskog med tynn humus.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon.

den vakre sommefuglen seksflekket bloddråpesvermer på blåknapp i artsrik slåtteng.

Båtturisme på Svalbard. Her er det to nysgjerrige hvalross som nærmer seg lettbåten. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Steinkobbe ern en typisk kystsel, som lever i kolonier spredt langs norskekysten. Arten liker å ligge på et skjær og la solen varme opp kroppen. Den jakter etter mat på grunt vann relativt nært land. De spister fisk som sei, hyse, torsk og sild. Her er den fotografert på Svalbard hvor den er fåtallig.

En havørn som nettopp har plukket opp en fisk fra sjøen. Havørn lever stort sett av fisk og sjøfugl, men tar gjerne åtsler også. Havørna er vår største rovfugl og kan ha et vingespenn på opptil 2,65 meter. Etter et lavmål i bestanden på 1970-tallet på ca 400 par har bestanden tatt seg opp igjen og talte i 2000 ca 1900-2000 par. Havørna ble fredet i 1968.

Laksen har et relativt lite, spisst hode og slank kropp, som er tykkest ved ryggfinnen. Den kan lett forveksles med sjøørret, men har lengre og smalere halefinnerot, svak kløft i halefinnen (sjøørret nesten rett) og få eller ingen kroppsflekker under sidelinjen. Laks lever i Nordatlanteren og vandrer om høsten opp i tilstøtende elver med steinbunn for å gyte. Når yngelen har blitt 2–5 år, vandrer den fra elva og ut i havet. Laksen er svært ettertraktet blant sportsfiskere, samtidig som oppdrett av laks er en av norges viktigste eksportnæringer. Bildet viser død laks på gyteplass i Akerselva. Det er normalt at mange av fiskene dør etter at gytingen er ferdig.