Stor salamander (Triturus cristatus) er knyttet til næringsrike gardsdammer o.l. og til myrtjern og -dammer i skogstrakter. Utenfor forplantningssesongen kan en finne den på land i fuktige miljøer. På land treffes dyra bare på nattestid når de kommer fram fra skjulestedene sine under trestubber og steiner. Gjenfylling av dammer, forsuring, forurensning og utsetting av fisk er noen av faktorene som har resultert i at den har vært i stor tilbakegang i norge og verden forøvrig.

Sandområder i Norge har ofte en artsrik og til dels unik invertebratfauna. Dette er områder med en spredt og flekkvis utbredelse som pga. spesielle naturforhold inneholder kvaliteter som danner livsmiljø for en lang rekke arter med spesielle miljøkrav. I slike miljøer lever ofte mange sjeldne og rødlistede arter av karplanter, sopp og ikke minst insekter. Dette sandområdet langs kysten på Hvaler er et spesielt viktig leveområde for mange rødlistede insekter og karplanter.

Lemen er en smågnager i hamsterfamilien. Den er mest vanlig i fjellet. Lemen utgjør en viktig næringskilde for rovdyr, rovfugler og ugler. Arten har et svært høyt reproduksjonspotensiale, da dyrene kan ha en kullstørrelsen på 8-10 unger og få 3-5 kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk og ofte med 3-4 år mellom hvert toppår, med svært lav tetthet i årene mellom bestandstoppene. I gode lemenår kan man se hundrevis av dyr i fjellet. Lemen en ansvarsart for Norge siden en betydelig del av verdensbestanden lever i Norge.

Taigahvitkjuke er en svært krevende kjuke knyttet til grove furulæger i urskogsnære furuskoger. Arten er sjelden i hele Skandinavia.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken. Her sitter apollosommerfuglen på rødknapp, en av de foretrunke næringsplantene.

Tidlig på året kommer store mengder norsk-arktiske torsk (skrei) inn mot kysten av Lofoten, Vesterålen og Troms for å beite på mindre stimfisk og for å gyte. Her leveres dagens fangst av torsk på fiskemottak på Andenes. Fiskemottak langs hele kysten, kjøper, foredler og selger fisk og annen sjømat.

Larve av Tragosoma depsarium. Arten utvikler seg i gamle, middels nedbrutte liggende stammer av furu som ligger soleksponert. Arten er funnet flere steder på Sørøstlandet i nyere tid, men habitatet er i tilbakegang.

Vadderot/skogvadderot er knyttet til høgstaudeskog med bjørk eller gran, eller blandingsskog. Den finnes også i enger som på bildet, noe som kan tyde på en viss tilknytning til kulturbetinget vegetasjon. Arten er begrenset til et ca. 1000 km² stort fjellskogområde i nordre og nordvestre deler av Telemark

Sårkjuke er en sopp som vokser på død barved og har karakteristiske røde flekker.

Solblom er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker.

Billen Mesosa nebulosa er en varmekjær art hvor larven er knyttet til døde grener av løvtrær, oftest eik og hassel. Den er kun funnet en gang i Norge og da på Jomfruland i Kragerø kommune, Telemark fylke. Denne billen er fotografert fra samlingen til Arne Laugsand.

Orrhaner på leik som utfordrer hverandre.

Bråtestorkenebb Geranium bohemicum er ettårig. Arten har frøformering, og frøene spres ‘eksplosivt’, men bare korte distanser. Populasjonen er ekstremt fluktuerende, oftest med meget få individer hvert sted og hver gang den forekommer. Arten er trolig avhengig av sterk oppvarming for frøspiring og opptrer av og til på brannflater året etter brannen som på bildet. Den kan også spire i varme sørskråninger og på hogstfelter i særlig varme somre.

Horndykkeren er en middels stor dykker og er på størrelse med ei krikkand. I hekkedrakten er den lett gjenkjennelig med rustrød kropp, mørk rygg, svart hode og gulorange fjærtopper på sidene av hodet. I vinterdakt blir den nesten ensfarget gråhvit. Den hekker sparsomt i vegetasjonsrike tjern over store deler av landet.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er planten fotografert ved Bondivann i Asker.

Kanadagås er verden største gås, med en vekt på 5–7 kilo. Den er gråbrun med svart hode og hals med hvit strupeflekk. Kanadagjess hører opprinnelig hjemme i nordre del av Nord-Amerika. Den er innført til Norge, Sverige og flere andre europeiske land. Den er nå utbredt over store deler av Norge, og bestanden har enkelte steder blitt så stor at man har måttet sette i gang tiltak for å redusere antallet individer. Bildet viser kanadagås med ikke flyvedyktige unger.

Bittergrønn er en 20 cm høy flerårig dvergbusk med vintergrønne blader. Arten er sjelden og vokser i skog på det sørlige Østlandet.

Ulv (Canis lupus) fotografert under kontrollerte forhold i innhegning på Langedrag. Ulven er et utpreget rovdyr som jakter i flokk og som lever av større pattedyr. Elg er det vanligste byttedyret i Norden. Ulven er et myteomspunnet dyr som har blitt utsatt for intensiv jakt og forfølgelse i flere hundre år. På slutten av 1960 tallet så var den felles svenske, nord-finske og norske bestanden trolig nede i ca 20-25 dyr, og i 1973 ble ulven totalfredet i Norge.

Bildet viser sommerfuglen hvit c, som søker etter nektar på blåknapp. Blåknapp er en verdifull næringsplante for mange insekter. Hvit C er en ganske stor dagsommerfugl. Vingene er brunoransje med svarte flekker og sterkt flikete ytterkanter. Undersiden er mørkt brun der bakvingene har en iøynefallende, liten, hvit, C-formet tegning. Arten opptrer i hele Sør-Norge, men er noe lokal og vanligst i lavlandet på Sør- og Østlandet. De overvintrer som voksne og sees alt tidlig om våren. Larvene lever på nesle, samt en rekke trær og busker.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en ung bjørn som spiser på et gammelt hvalkadaver (narhval). Kilde: Norsk polarintitutt. http://www.npolar.no/no/arter/isbjorn.html