Naturarkivet.no
Forside
Om oss
Priser
Veggbilder
Artsbilder
Rødliste
Regionalt utryddet
Kritisk truet
Sterkt truet
Sårbar
Nær truet
Data utilstrekkelig
Alle
Fremmedarter
Svært høy risiko
Høy risiko
Potensielt høy risiko
Lav risiko
Ingen kjent risiko
Ikke vurdert
Alle
Artsliste
Blogg
Kontakt
Søk
Logg inn
Registrer
Nye bilder
Antall bilder funnet: 4175
BB_20180418_0096 / Ursus arctos / Brunbjørn
Brunbjørn som nettopp har kommet ut av hiet. Fotografert i vill tilstand på vårsnø i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.
SR0_8800
Landskap, sen høst ved Semsvannet
BB_20170520_0052
Bildet viser en ettgreps hogstmaskin ved en pause under skogsdrift. Ettgreps hogstmaskiner står for mesteparten av avvirkningen av skog i Norge. Det er en stor maskin på 6 eller 8 hjul, med en kran som har hogstaggregat. Hogstaggreggatet kan felle, kviste, kappe og sortere stokkene og legge de på bakken for videre transport. Hogstmaskinens prosesser er i stor grad styrt av datasystemer. Kilde: Wikipedia.
BB 09 0073 / Haliaeetus albicilla / Havørn
Ung havørn i vinterlandskap. Havørna er vår største rovfugl. Bildet er tatt ved utlagt åte.
BB_20240703_0062 / Filago arvensis / Ullurt
Bildet viser ganske artsrik tørrbakke med blant annet mye ullurt ved kanonstilling på Østre Bolærne. Ullurt er en ettårig plante med karakteristiske hvitlodne stengler, blad og kurver i knippe. Den er vidt utbredt i Europa og Vest-Asia. Arten er knyttet til solvarme, tørre, tradisjonelt beitete grasbakker med glissent feltsjikt og hardt beitetrykk og til åpen, tørr sand- og grusmark og på andre skrotemark-pregete steder. Dens voksesteder er i tilbakegang. Tilbakegangen har trolig sammenheng med inngrep (masseuttak) i sand- og grusavsetninger og med opphør av beite på tørrbakker. Arten er eller har vært utbredt fra søndre Østfold og søndre Telemark nord til Nord-Gudbrandsdalen og over til indre Sogn. Kilde: Artsdatabanken
KA_130410_0884
Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.
BB_20160716_0090 / Stercorarius parasiticus / Tyvjo
Tyvjo er den vanligste av joene i Norge og hekker langs nesten hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften.
BB_20160326_0036 / Betula pubescens / Bjørk
Castor fiber / Bever
Bever lager karakteristiske sportegn når deg feller trær og gnager bark. Her har den spist bjørk på vårsnø langs en bekk. Den europeiske beveren er den største gnageren på den nordlige halvkule. Dyret er med på skape sitt eget miljø ved å bygge dammer og store beverhytter som de bor i.
BB 11 0498 / Bos taurus / Storfe
Bildet viser elveslette langs elva Åsta med vellutviklet våtmarksvegetasjon og gressbakke. En elveslette er en flat slette langs et elveløp, dannet ved avsetning av sand og grus ved forgreinete elve- og bekkeløp, og som periodevis oversvømmes. Dette er biologisk rike naturmiljøer som er viktige for en lang rekke arter av vannplanter, ferskvannsinsekter og våtmarksfugl. Under store nedbørshendelser og snøsmelting flommer vannet ut over slike sletter og avrenningen videre forsinkes, slik at flomskader kan begrenses nedstøms. Flere av artene som er knyttet til slike miljøer er i dag truet av at miljøene blir ødelagt av ulike typer fysiske inngrep, oppdyrking, vassdragsregulering eller gror igjen. Beite med storfe bidrar til å holde slike miljøer lysåpne. Åsta er et vassdrag som Stortinget har vernet: https://www.nve.no/vann-og-vassdrag/vassdragsforvaltning/verneplan-for-vassdrag/innlandet/002-18-aasta/
BB_20160718_0460 / Larus hyperboreus / Polarmåke
Polarmåke er en arktisk måke som blant annet hekker på Svalbard. Utenom hekketiden kan den sees langs norges kyst, mest i nord. Polarmåka er sammen med storjoen den eneste flygende predatoren av betydning på Svalbard. Den hekker gjerne i nærheten av og i sjøfuglkolonier. Bildet viser en voksen polarmåker ved et isfjell på Svalbard.
KA_150606_9
En vindfull dag ved Moutmarka på Tjøme i Færder nasjonalpark.
BB_20240710_0008 / Pastinaca sativa / Pastinakk
Strandengvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis) på Nakholmen i indre Oslofjord. Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.
BB_20180622_0412 / Motacilla flava / Gulerle
Gulerla har en form som er ganske lik linerle, men med en gul underside og en mer olivenfarget overside. Hunnen har mattere farger og ryggen er mer grå enn hos hannen. Arten er utbredt over det meste av den Europa og i Alaska. Den er en insekteter som lever i åpent landskap, helst ved våtmarker og gjerne i tilknytning til beiteområder. Gulerle er en utpreget langdistanse-trekkfugl som overvintrer i tropisk afrika, kommer til Norge i mai og forlater landet igjen i september. Bildet viser en gulerle hann som sitter på en kvist.
BB 07 0102
Kartlegging av vannlevende insekter og amfibier i en dam i jordbrukslandskapet ved bruk av finmasket hov.
BB_20230827_0737 / Solidago canadensis / Kanadagullris
Anleggsvirsomhet bidrar ofte til spredning av fremmede arter gjennom forflytning av masser og blottlegging av jord. Bildet viser et pukkverk med store menger kanadagullris i forgrunnen som vil sprer sine frø i anlegget. Salg og påfølgende forflytning av slike masser bidrar sannsynligvis til omfattende spredning av kanadagullris regionalt, med påfølgende negative konsekvenser. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått, luking og rydding av planterester for å hindre frøsetting.
bb041 / Pycnoporellus alboluteus / Storporet flammekjuke
Storporet flammekjuke er en iøynefallende ”urskogsart” som finnes i fuktig, rikere, urskogsnær granskog med høy kontinuitet i død ved, der den er nedbryter på grove læger av gran. Artens økologiske krav gjør den svært sårbar for hogst og andre inngrep. Den er en av de sjeldneste og mest truete soppartene i Europa. Arten er funnet noen få steder i Øst-Norge. Bildet viser storporet flammekjuke på undersiden av en stokk. Kilde: Artsdatabanken
_5310593 / Fragaria viridis / Nakkebær
Nakkebær Fragaria viridis er knyttet til tørrbakker, men også til skogkanter, på baserik grunn på Østlandet. Mange forekomster er forsvunnet ved nedbygging i kalkområdene på søndre Østlandet, spesielt i Oslo-området og på Ringerike. Artens habitater er under gjengroing og randforekomster ser ut til å være tapt.
KA_07_1_1495 / Dryas octopetala / Reinrose
På utsiden av Lofotodden er det et et par forekomster av noen spesielle sandstreder som strekker seg oppover mot fjellet. Hard vind tar tak i skjellsanden og blåser den opp etter fjellsidene. Den vindførte sanden "gjødsler" vegetasjonen i disse områdene slik at en får kalkrik vegetasjon langt opp i fjellene i områder som ellers består av fattige bergarter. Det er observert slike kalkrike områder helt opp i nesten 900 meters høyde. Her er bildet tatt ved Buneset og eher har en reinroseenger langt opp i fjellsidene på skjellsand.
BB 12 0256 / Knautia arvensis / Rødknapp
Parnassius apollo / Apollosommerfugl
Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken. Her sitter apollosommerfuglen på rødknapp, en av de foretrunke næringsplantene.
BB 10 0096 / Ursus arctos / Brunbjørn
Bjørn som speiler seg i et tjern. Dyret er fotografert i vill tilstand på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfatende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Passvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.
X
Ingen bilder er blitt funnet
Saving...
Alle felt er påkrevd.
Nettside
Foredrag
Brosjyre
Tidsskrift
Kalender
Bok
Presse
Plakat
Annet
kommentar må innskrives
Skal brukes antall ganger:
Kommentar til bruken
Ingen nedlastinger er tilgjenglig.
Start
Forrige
141
142
143
144
145
146
147
148
149
150
Neste
Siste
Forside
Om oss
Priser
Veggbilder
Artsbilder
Blogg
Kontakt
Søk
Logg inn
Nye bilder
Totalt
22585
bilder i databasen.