Fiskeørna er en sommergjest til Norge, som kommer til landet i april. Ørna helst hekker i gamle furutrær ved fiskerike vann og langs kysten. Her livnærer den seg av fisk som fanges ved stupdykking. Bildet viser en ung fiskeørn på en sittepinne.

Kongørna er vår nest største rovfugl. Ungfuglen er mørkebrun med hvite felter midt på vingene, og hvit basis av halen. Den får fullvoksen drakt etter 4–5 år og blir da nokså ensfarget gyllenbrun uten hvite partier. I Norge hekker kongeørnen i nesten hele landet, fra Agder til Øst-Finnmark. Den er vanligst i fjellskog og i høyfjellet, men forekommer også langs store deler av kysten. Kogeørna er en allsidig jeger som bl.a. livnærer seg av ender, hare, rev og hønsefugl, men også i stor grad åtsler. Bildet viser kongeørn og to skjærer i snøvær. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Gråtrost som spiser bær av krypmispel, og bidrar til spredning av arten ved at de flyr til nye steder der frøene faller ned på bakken via avføringen. Krypmispel er trolig et kompleks av flere arter, alle fra Kina. Det er en langlevd hagemispel med stor frøproduksjon. Krypmispel er invasiv på grunnlende, på bergknauser og i sprekker i bergvegger, i kantkratt og i lysåpen skog, særlig på kalkgrunn. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Arten er særlig ekspansiv på tørt, baserikt grunnlende i Sørøst-Norge, en utsatt naturtype med stort innslag av sjeldne og sårbare arter.

Hubro er verdens største ugle. Den har gulbrun grunnfarge med mørke lengdestriper på undersiden. Hodet har lange fjærtopper. Hubroen finnes over store deler av Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. I Norge har den gått sterkt tilbake og er i dag vanligst langs kysten fra Rogaland til Nordland. Hovedårsaken til tilbakegangen er kontakt med strømførende ledninger, samt endringer i landbruket og forstyrrelser. Hubroen livnærer seg av mindre pattedyr og fugl. Den er en strengt nattaktiv ugle. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Myrflangre er en sjelden orkidee som vokser på myrer og våte enger på kalkrik grunn. Arten er begunstiget av slått ved at konkurransesterke arter blir holdt nede.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Bygging av veier medfører ofte store inngrep i verdifull vassdragsnatur, særlig når slike legges langs elve- og bekkedaler. Her er en bekk lagt i rør under Europevei 6 (E6) i Drivdalen ved Dovrefjell.

En svalbardrein har bukket under i vårknipa ved Isfjorden i mai. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard.

Gammel brannpåvirket furunaturskog i lavlandet med innslag av gamle trær på over 200 år og såkalte kelo-elementer av død ved som er viktig for svært mange sjeldne og rødlistede arter. Slike skoger er av internasjonal verdi for biologisk mangfold.

Isklatrer på vei opp en frossen foss i Vemorkjuvet ved Rjukan,

Fiskeørna er en sommergjest til Norge, som kommer til landet i april. Ørna helst hekker i gamle furutrær ved fiskerike vann og langs kysten. Her livnærer den seg av fisk som fanges ved stupdykking. Bildet viser en ung fiskeørn som slår med vingene.

Tidevannstrøm med blåskjellbanke som delvis blottlegges ved fjære sjø. Blåskjell er en musling som kan bli opptil 10-15 cm lang og består av to skjell som lukkes og åpnes ved hjelp av to lukkemuskler. Blåskjell finnes fra Middelhavet i sør, til Barentshavet i nord. Muslingen er svært utbredt langs norskekysten. De lever i klynger og fester seg til steiner, fjell og annet underlag ved hjelp av en byssustråd. Blåskjell er en viktig næringskilde for flere dyr, bl.a. sjøstjerner, krabber og dykkender, og er således en nøkkelart i økosystemet. Blåskjell blir brukt både til menneskemat og til agn. I Norge foregår endel dyrking av blåskjell, spesielt i fjorder på Vestlandet .

Gulerla har en form som er ganske lik linerle, men med en gul underside og en mer olivenfarget overside. Hunnen har mattere farger og ryggen er mer grå enn hos hannen. Arten er utbredt over det meste av den Europa og i Alaska. Den er en insekteter som lever i åpent landskap, helst ved våtmarker og gjerne i tilknytning til beiteområder. Gulerle er en utpreget langdistanse-trekkfugl som overvintrer i tropisk afrika, kommer til Norge i mai og forlater landet igjen i september. Bildet viser en gulerle hann som sitter på en kvist.

Ung kongeørn som lander. Kongørna er vår nest største rovfugl. Ungfuglen er mørkebrun med hvite felter midt på vingene, og hvit basis av halen. Den får fullvoksen drakt etter 4–5 år og blir da nokså ensfarget gyllenbrun uten hvite partier. I Norge hekker kongeørnen i nesten hele landet, fra Agder til Øst-Finnmark. Den er vanligst i fjellskog og i høyfjellet, men forekommer også langs store deler av kysten. Kogeørna er en allsidig jeger som bl.a. livnærer seg av ender, hare, rev og hønsefugl, men også i stor grad åtsler. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Tretåspett er en hakkespett knyttet til eldre barskog med mye død ved, hvor den blant annet lever av barkebiller. Bildet viser en unge i reirhullet som blir matet.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en ung isbjørn ved Raudfjorden på Svalbard. Kilde: Norsk polarintitutt. http://www.npolar.no/no/arter/isbjorn.html

Laksen har et relativt lite, spisst hode og slank kropp, som er tykkest ved ryggfinnen. Den kan lett forveksles med sjøørret, men har lengre og smalere halefinnerot, svak kløft i halefinnen (sjøørret nesten rett) og få eller ingen kroppsflekker under sidelinjen. Laks lever i Nordatlanteren og vandrer om høsten opp i tilstøtende elver med steinbunn for å gyte. Når yngelen har blitt 2–5 år, vandrer den fra elva og ut i havet. Laksen er svært ettertraktet blant sportsfiskere, samtidig som oppdrett av laks er en av norges viktigste eksportnæringer. Bildet viser død laks på gyteplass i Akerselva. Det er normalt at mange av fiskene dør etter at gytingen er ferdig.

Flammekjuke lever i fuktig, eldre granskog på høy bonitet. Den er nedbryter på stubber og læger av gran, svært ofte på ved som på forhånd er angrepet av rødrandkjuke. Flammekjuke er en sørøstlig art som er svært sjelden i Norge. Kilde: Artsdatabanken.

De nedlagte kobbergruvene ved Røros, som står på UNESCOs verdensarvliste, utgjør en alvorlig kilde til forurensning av tungmetaller som kobber, sink, svovel og jern. Tungmetallene fra gruvene ødelegger bl.a. livsgrunnlaget for fisk og annet liv i vassdrag som sokner til gruveområdene. Det er en stor utfordring å gjennomføre tiltak som reduserer forurensningen samtidig som det ikke skader de unike kulturminnene. Samlet transport fra Storwartz gruver var i 2002/2003 anslått til å være 1-2 tonn kobber per år og 3-9 tonn sink per år. Kilde: Miljødirektoratet

Gammel brannpåvirket furunaturskog i lavlandet med innslag av gamle trær på over 200 år og såkalte kelo-elementer av død ved som er viktig for svært mange sjeldne og rødlistede arter. Slike skoger er av internasjonal verdi for biologisk mangfold.