Kamelonedderkopp hunn som har fanget et markhumle. Kamelonedderkopp er en vanlig og utbredt krabbeedderkopp i Norge. Den har fått navnet sitt fordi den har evne til å skifte farge etter omgivelsene, fra gul til hvit. Som voksne er hunnen 1 cm lang, mens hannen er opptil 0,5 cm lang. Hannen er mer kontrastrikt farget i gult og mørk brunsvart. Kamelonedderkopp har en kompakt todelt kropp, der forkroppen er bred og flat sett ovenfra og «overlapper» hverandre med bakkroppen. Foran på hodet er det åtte øyne. Beina er kraftige og korte. Som hos alle andre krabbeedderkopper er de to fremste beina lengre enn de to bakerste beina. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde: Artsdatabanken m.fl.

Prestekrage i motlys.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Trær er oftest det viktigste innslaget av natur i tettbebyggelsen, og mange steder det eneste. Trær demper trafikkstøy og renser lufta. De er nær der vi bor, gir oss en grønn opplevelse og en helsemessig gevinst, uten at man må dra langt av gårde. De er bolig og bidrar til mat for utallige arter av fugler, insekter og andre arter i naturen. Store og gamle trær er spesielt verdifulle. Bildet viser en stor bygning, gamle trær og skyggen av flere gamle trær. To av disse trærne er omfattet av forskriften for utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. Alle disse store trærne er verdifulle for biologisk mangfold. Det er derfor viktig at man ivaretar disse, og deres ofte omfattende rotsystem, når man skal gjennomføre bygningstiltak.

Buskvikke er en svært sjelden plante som er en spesialist for varme kalkberg og urer. Arten har en tett lokalitetsgruppe i SØ-Norge i Te Porsgrunn, Bamble og Kragerø, innen ca 25 x 10 km. Innen dette området har den vært kjent fra litt over 30 lokaliteter, hvorav ca 15 er dokumentert etter 1980. Den er forsvunnet fra en rekke kjente lokaliteter på grunn av nedbygging, av veianlegg (bl.a. nye E18) med rassikring, og noe inngrep (hogst/tilplanting) i brattlendt skog. (kilde: www.artsdatabanken.no)

Kantkonvall er tilknyttet lysåpne kantareal. Vanlige voksesteder er tørrbakker, berg, varme skogkanter og åpen grunnlendt kalkmark som på bildet.

Hvitkurle (Pseudorchis albida s. str.) er hovedsakelig knyttet til noe baserik beitemark, slåtteeng og skog. Den er funnet over store deler av Norge (mangler i Østfold, Akershus og Vestfold) og har fortsatt gode populasjoner i de fleste fylker der den er funnet. Det er imidlertid en markert tilbakegang i eng/beite-forekomster i låglandet nord til Trøndelag (kilde: www.artsdatabanken.no)

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.

Gjøken er en utpreget trekkfugl som kommer til Norge i midten av mai etter å ha overvintret i tropisk Afrika. Den hekker i mange typer miljøer. fra kystheier til barskog, kulturlandskap og fjell, men mest tallrik er den sannsynligvis i fjellskogen. Her en hanngjøk som sitter i en fjellgran.

Grankorsnebb (Loxia curvirostra) er en stand- og streiffugl som har spesialisert seg på frø fra grankongler. Her er en grønn hunn.

Søstermarihånd (Dactylorhiza sambucina) vokser i store mengder i enkelte ugjødsla slåtteenger i Telemark. Her sammen med smalkjempe (Plantago lanceolata).

Lind er ett av edelløvtrærne våre og trives best i sørvendte varme lier og urer. Lind kan bli svært gammel. Bildet viser lindestammer som strekker seg opp mot himmelen og lyset.

Vivendel er en busk og klatreplante med motsatte elliptiske blad, som slynger seg langs bakken og opp i busker og trær. Den har tette samlinger av ganske store, gulhvite blomster som dufter sterkt på kvelds- og nattetid for å lokke til seg nattsvermere og andre pollinatorer. Vivendel lever i løvskog, kratt, knauser og berg og er utbredt fra i kyststrøkene fra Oslofjorden til Nordmøre. Bildet viser også en åkerhumle som flyr fra bloms til blomst for å samle nektar fra planten. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge. Bildet viser den sørlige underarten, med lysegule hår i ansiktet, en delvis hvithåret underside og omfattende gråhvit behåring mellom bakkroppen og mellomkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Hann av gresshumle som sanker nektar på blåknapp. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Stornesle kalles i dagligtale for brennesle og for de fleste er det et forhatt ugras. Planten er imidlertid lovpris av mange og har lang tradisjon som grønnsakplante, farge- og tekstilplante og medisinplante. Planten har spesielt høyt innhold av innhold av mineraler og vitaminer. Stornesle er vanlig på nitrogenrik jord over hele landet. Stornesle er vertsart for minst 20 norske sommerfuglarter. Disse legger sine egg på neslen, fordi larvene trenger bladene som næring for å vokse opp.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en klase med hagerips og et blad. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

Russekål kommer fra Vest-Asia og Øst-Europa. Den kom til Norge på starten av 1800-tallet og står nå på Artsdatabankens svarteliste over fremmede arter i Norge. Der er den vurdert til høy risiko. Ettersom den er såpass stor og dominerende trenger den til side og skygger for den naturlige floraen. Den har også et velutviklet rotsystem som gjør den vanskelig å fjerne, og den sprer seg rakst.

Mollestadeika er Norges tredje største eik målt i tykkelse og omkrets. Eika er hul, men den vokser fremdeles. Omkretsen på eika 50 cm over bakken er 10,5 meter og hullet i eika har en diameter på ca 130 cm. Slike gamle og grove eiker har mange sjeldne og kravfulle arter med bl.a. insekter, lav, mose og sopp knyttet til seg.

Åpen grunnlendt kalkmark med et stort mangfold av engplanter, bla. aksveronika, gulmaure og smaltimotei. Dette er ofte svært artsrike miljøer med med forekomst av truede arter.

Gråtrost som spiser bær av rognasal. Gråtrost er en av våre vanligste spurvefugler. Bær av rognasal er en verdifull matkilde for mange fugler om høsten. Mengden bær varierer mye mellom ulike år. Rogasal finnes i tørre skogkanter, krattskog og berg, helst på kalkholdig mark nær kysten. Rognasal er endemisk for Norden.