Kvinand (c) parring.

Hann av berghumle eller lapphumle som sanker nektar på gullris. Berghumle og lapphumle er mest vanlig i høyereliggende områder. Hunnene er oftest mørke på mellomkroppen og rødlige på bakkroppen. Hannene har et tydelig gult kragebånd. Artene er svært vanskelige å skille fra hvandre uten mikroskopering. De kan også forveksles med arbeidere av alpehumle og polarhumle. Gullris blir 5–100 cm høy og har gule kurver som danner en klase i toppen av stengelen. Den er en vanlig plante i hele Norge og vokser bl.a. langs veikanter, i blomsterenger, i åpen skog og i høyfjellet.

Bever lager karakteristiske sportegn når deg feller trær og gnager bark. Her har den spist bjørk på vårsnø langs en bekk. Den europeiske beveren er den største gnageren på den nordlige halvkule. Dyret er med på skape sitt eget miljø ved å bygge dammer og store beverhytter som de bor i.

Kalkskog med den sjeldne og kalkkrevende orkideen marisko (Cypripedium calceolus) i forgrunnen.

En ca. 200 år gammel eik, som har vært omfattet av forskriften for utvalgte naturtyper (hul eik), har måttet vike for å justere en fylkesvei.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av svensk asal.

Kartlegging av humler og andre insekter langs en artsrik veikant med store mengder rødknapp og føllblom. Rødknapp er svært attraktiv for humler og andre pollinerende insekter.

Bitterbergknapp er en nøysom plante som er vanlig på berg, tørrbakker, grusstrender og andre tørre, åpne områder.

Tjeld (Haematopus ostralegus) er den vanligste vadefuglen i skjærgården.

Bildet viser store mengder sandpupin langs en vei ved et hyttefelt. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larver av fjellbjørkemålere på et bjørkeblad.

Lagdelt fjell fra cambro-silur med en skrinn men relativt artsrik flora på grunnlendt kalkmark. Bitter bergknapp dominerer mellom sprekkene.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er planten fotografert ved Bondivann i Asker.

Søstermarihånd er en orkidee som trives på næringsrike slåtteenger og naturbeitemarker. Helst kalkholdig grunn. Arten er typisk for gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger i midtre Telemark. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Kalkskog med den sjeldne og kalkkrevende orkideen marisko (Cypripedium calceolus) i forgrunnen.

Perleugle (Aegolius funereus) i gammel osp med reirhull hakket ut av svartspett.

Sodaurt er ettårig med frøformering. Frøene spres med havstrømmer. Arten finnes bare på ustabil sand- og grusstrand. Arten varierer svært mye fra år til år, både i antall individ og i areal.

Bildet viser anlagt blomstereng domintert av prestekrage og rødkløver langs Havnepromenaden i Oslo sentrum. Undersøkelser har vist at dette er attraktive områder for humler, solitære bier og andre pollinatorer kort tid etter anleggelse.

Kalkknaus ned åpen grunnlendt kalkmark som har store mengder av planten hjorterot og med innslag av aksveronika. Dette er ofte svært artsrike miljøer med med forekomst av truede arter, slik som her. Informasjonsskiltet langs turveien informerer om naturkvaliteter og trusler, samt oppfordrer til å ta hensyn. Turveien er anlagt som bordgang i kanten av kalkknausen for å redusere konsekvensene av tiltaket for biologisk mangfold.

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord. Her er den fotografert i Strykenåsen naturreservat.