Lys jordhumle som sanker nektar. Lys jordhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt i Norge unntatt høyt til fjells. Den kan være svært vanskelig å skille fra de andre jordhumlene, men hannen er karakteristisk med sin påfallende lyse ansiktsbehåring. Kilde: Artsdatabanken.

Mørk jordhumle som sanker nektar på bakkekløver. Bakkekløver er en erteplante som bare vokser naturlig på Hovedøya i Oslo. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Europeisk hummer er en stor tifotkreps, der det første paret er omdannet til to kraftige klør. Vanligvis lever europeisk hummer på 5 til 40 m dyp. Europeisk hummer er alminnelig langs Europas kyster fra Middelhavet og nordover. I Norge er den utbredt fra svenskegrensen til Trondheimsfjorden. Om høsten fiskes hummer kommersielt og på hobbybasis, noe som har medført betydelig nedgang. Etablering av fredningsområder for hummer har fått antallet hummer til å øke igjen. Bildet viser en hummer som slippes under prøvefiske i tilknytning til et fredningsområde for hummer ved Nesoddtangen.

Honningbie som sanker nektar på rødknapp. Rødknapp er en verdifull næringsplante for mange insekter. Honningbier kan opptre i store mengder og på den måten effektivt konkurrere med humler og andre pollinerende insekter. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Sommerfuglen har en karakteristisk rad med svarte flekker langs vingekanten, både på framvingen og bakvingen. Klippeblåvinge er en av våre to sjeldneste blåvinger. Arten var tidligere utbredt langs Øst- og Sørlandskysten fra svenskegrensa til Aust-Agder. Etter 1970-tallet har arten gått kraftig tilbake, og i dag er den kun kjent fra to begrensede områder i Østfold og Aust-Agder. Klippeblåvingen flyr i mai-juni på åpne klipper og svaberg langs kysten. Larven lever på smørbukk. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser blåklokke og bølgemåler. Blåklokke er en flerårig plante med smale stengelblad, nyre- eller hjerteforma grunnblad. Den blir 10-40 cm høy ogblomstrer med blå klokker fra juli til september. Blåklokke trives i åpen mark med næringsfattig, skrinn og gjerne sur jord. Den er utbredt over hele landet opp til 2.050 moh. Bølgemåler er en middels stor sommerfugl i gruppen egentlige målere (Geometridae). Forvingen er trekantet med spisse forhjørner, et bredt, mørkere tverrbånd i midten og en rund, mørk flekk nær fremkanten. Bølgefly har en ganske kort flygetid i juli og august.

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larver av fjellbjørkemålere på krekling og blåbær.

Blågrønn øyenstikker er en av våre største og mest vakre mosaikkøyenstikkere. Hannen har cyan-blågrønt mosaikkmønster med store og små flekker og linjer på bakkroppen. Hunnen er mørk med grønne flekker i samme mosaikkmønster. Bildet viser en hann som sitter på ett strå en fuktig dag. Blågrønn øyenstikker er vanlig forekommende i tilknytning til vannforekomster i kulturlandskapet på Østlandet, Sørlandet og sydlige del av Vestlandet.

Billen Melanimon tibialis er knyttet til sandstrender. Arten finnes på kun en lokalitet i Norge, Ørekroken på Kirkøy i Hvaler kommune (Østfold). Arten er her tallrik mellom røtter på halvåpne sandflater på bakstranden. Arten er kraftig fragmentert og habitatet minker. Potensialet for flere forekomster i Norge er svært liten, men den ene norske bestanden må regnes som en utløper fra utbredelsesområdet i Sør-Sverige

Europeisk hummer er en stor tifotkreps, der det første paret er omdannet til to kraftige klør. Vanligvis lever europeisk hummer på 5 til 40 m dyp. Europeisk hummer er alminnelig langs Europas kyster fra Middelhavet og nordover. I Norge er den utbredt fra svenskegrensen til Trondheimsfjorden. Om høsten fiskes hummer kommersielt og på hobbybasis, noe som har medført betydelig nedgang. Etablering av fredningsområder for hummer har fått antallet hummer til å øke igjen. Bildet viser to hummer fanget under prøvefiske i tilknytning til et fredningsområde for hummer ved Nesoddtangen.

Vanlig metallvannymfe er en av våre vanlige vannymfer. Den er knyttet til næringsrike vann eller myrtjern i lavlandet.

Barkbillen Orthotomicus longicollis er knyttet til nylig døde, saktevokste, grove furutrær, der arten utvikles mellom barken og veden. I Norge var arten lenge kun kjent fra et 100 år gammelt funn gjort i Kongsberg, og den var i forrige rødlistevurdering oppført som antatt regionalt utdødd (RE). I 2019 ble arten påvist rundt Follsjå i Notodden, der den har en levedyktig bestand. Arten er her funnet i gamle, fleraldrete lavlandsfuruskoger som naturlig skjøttes gjennom skogbrann, og som har mye stående død furuved. Arten trues i første rekke av en pågående flatehogst i det kjente utbredelsesområdet, samt at et treslagsskifte til gran og en bekjemping av skogbrann i området er en trussel mot arten på noe lengre sikt.

Blåvingevannymfe som hviler på en stengel av en starr. Denne øyenstikkerarten lever i tilkntning til bekker og små elver med grus- og sandbunn i lavlandet i Sør-Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland. Den kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker.

Markhumle som søker nektar på rødknapp. Rødknapp er en attraktiv næringsplante for humler og andre insekter. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde Artsdatabanken.

Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterlt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme. Her en liten bloddråpesvermer som letter fra en rødknapp. Rødknapp er en attraktiv næringsplante for humler, sommerfugler og andre insekter. En biolog med hov i bakgrunnen, som kartlegger insektfaunaen.

Hann av gresshumle som sanker nektar på rødknapp i en artsrik slåtttemark. Ruinene av Margaretakirken i Maridalen sees i bakgrunnen. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Fangst av edelkreps i teine har lange tradisjoner i Steinsfjorden, som trolig har landets sterkeste bestand av arten.

Karminspinner foretrekker solrike enger, gjerne der det er noe sandholdig jord. I Norge er den funnet noen få steder langs kysten i Sør-Norge, med sin hovedforekomst i Ytre Oslofjord. Larvene lever på svineblom-arter, helst på landøyda. Både den voksne og larven har sterke farger som signaliserer at de er giftige. De har heller ingen fiender blant høyerestående dyr, noe som forklarer at de lokalt kan opptre i store mengder. Den voksne sommerfuglen flyr i juni-juli, og er hovedsakelig dagaktiv.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Bildet viser gjøkhumle og firflekket blomsterbukk på rødknapp. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insektarter.