Ålegras er en av svært få marine blomsterplanter pg den vokser på sand- eller mudderbunn i grunne områder, hvor det kan danne store undervannsenger. Ålegras vokser normalt i grunne områder, ned til ca. 10 m dyp, og på flat bunn opp mot 10° helningsvinkel. Større forekomster av undervannsenger er uvanlige og dels sjeldne og naturtypen inneholder flere spesialiserte arter og samfunn, og rødlistearter og sjeldne utforminger forekommer. Ålegrasenger og andre sjøgrasområder er svært produktive og regnes som viktige marine økosystemer på verdensbasis. Undervannsenger er ofte viktige næringssøkområder for sjeldne fuglearter. Kilde: http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Miljoovervakning/Kartlegging-av-natur/Kartlegging-av-naturtyper/Marine-naturtyper/Oversikt-marine-naturtyper/Alegrasenger/

Hann av gresshumle som sanker nektar på rødknapp. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Krypmispel er trolig et kompleks av flere arter, alle fra Kina. Det er en langlevd hagemispel med stor frøproduksjon. Krypmispel er invasiv på grunnlende, på bergknauser og i sprekker i bergvegger, i kantkratt og i lysåpen skog, særlig på kalkgrunn. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Arten er særlig ekspansiv på tørt, baserikt grunnlende i Sørøst-Norge, en utsatt naturtype med stort innslag av sjeldne og sårbare arter. Kilde: Artsdatabanken

Bildet viser sandlupin på Jærstrendene. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Lomvien hekker nesten utelukkende i bratte klippevegger eller på utilgjengelige øyer eller i havet. Bjørnøya er den viktigste hekkeplassen for lomvi på Svalbard og i Barentshavet for øvrig, men den heller også spredt fra Vest-Agder til Finnmark. 90% av bestanden finnes i Nord-Norge. Bestanden i Fastlands-Norge har hatt en katastrofal utvikling med mer enn 90 % bestandsnedgang i siste 30 års periode. Arten er svært utsatt ved nedgang i relevante fiskebestander. Også svært utsatt for oljesøl og fiskeredskaper. Her er lomvien fotografert utenfor fugleøya Runde. (kilde: bl.a. www.artsdatabanken.no)

Kløverhumle som flyr fra rødkløver tilrødkløver på søken nektar. Kløverhumle er meget karakteristisk og vakker med sin blekbrune til gullaktige farge som brytes av et tydelig svart bånd mellom vingefestene og ytterligere fem svarte bånd på bakkroppen. Arten har gått sterkt tilbake i senere tid, og den kjennes i dag kun fra noen få lokaliteter på Østlandet og i Trøndelag. Den finnes nesten alltid i tilknytning til rike forekomster av rødkløver. Kilde: Artsdatabanken

Broscus cephalotes tilhører familiegruppen løpebiller (Carabidae). Broscus cephalotes lever som predator på mindre dyr og sitter i gangåpningen og venter på at et byttedyr skal passere. Den spiller død ved fare og kan ligge helt urørlig. Denne billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.wikipedia.no

Ormetunge er knyttet til to typer habitater som begge er i tilbakegang: kortvokste (oftest beitete) havstrandenger og slåtte/beiteenger på baserik grunn. På strandeng har arten fortsatt en del forekomster i Østfold, men ellers få i kystfylkene nord til Møre og Romsdal (flest i Rogaland). På ikke-maritim slåtte/beiteeng er arten praktisk talt forsvunnet i Sør-Norge, men har store og stabile forekomster på Helgelandskysten. Her er den fotografert på en strandeng i Tjøme kommune. (Kilde www.artsdatabanken.no)

Geitved har en sørøstlig utbredelse og finnes spredt på Østlandet og langs Sørlandskysten. Geitved vokser helst på solåpne, tørre og steinete steder i skog, skogbryn, kratt og hager, og planten foretrekker kalkholdig jord. Kilde: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/rham_cat.htm

Stolt Henrik er en plante som i utgangspunktet er fremmed i Norge, men siden den er innført til Norge sp tidlig som middelalderen så regnes den som naturlig hjemmehørende og skal dermed rødlistevurderes. Den vokser på godt gjødslede steder rundt gårder og beitemark og næringsrik skrotemark. Den er også funnet sporadisk på skrotemark. Arten har aldri vært særlig vanlig noe sted i Norge, men den har de siste årene hatt en tilbakegang som skyldes opphør av skjøtsel av kulturmark og gjengroing med mer konkurransesterke arter. Kilde: Artsdatabanken.no

Bildet viser en fliokk med ismåker og noen polarmåker som spiser på et kadaver, trolig av en hvithval, i drivisen. Ismåke er en høyarktisk art som oppholder seg i isfylte farvann hele året og som hekker i kolonier. Det er en middels stor måke med helhvit fjærdrakt, svarte bein og gult nebb med mørk basis. Arten har en sirkumpolar, arktisk utbredelse, og den er sjelden i global målestokk. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 14 000 par, der Svalbardbestanden er estimert til 1000-2000 par med størst tetthet i de nordlige og østlige delene av øygruppen. På grunn av artens sterke tilknytning til drivisen, og dens rolle som åtselfugl, kan ismåke være sårbare for endringer i forekomst og utbredelse av havis, og for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Vinterkarse er blitt en del av vårfloraen på tørre bakker, i veiskråninger, berg og skrenter og på skrotemark, der den kan dominere helt, og hvor den fortrenger både vanlige og mer sårbare arter. Vinterkarse er en fremmed art som i løpet av vel 300 år har funnet innpass i store deler av landet. Den er fremdeles i spredning. Kilde: Artsdatabanken.

Tett forekomst av strandkarse har etablert seg langs strandsonen i Bestumkilen i indre Oslofjord. Her vokser den sammen med den fremmede problemplanten rynkerose. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Kilde: Artsdatabanken.

I permafrosten ved Lonyearbyen, 1300 kilometer nord for polarsirkelen, ligger Svalbard Globale frøhvelv - verdens største sikkerhetslager for frø. Det ble åpnet av den norske regjering i februar 2008. Hit sendes kasser med frø fra hele kloden, for trygg og sikker langtidslagring i kalde og tørre fjellhaller. Målet med frøhvelvet er å bevare den store genetiske variasjonen innen verdens matplanter og andre nytteplanter. Hver eneste frøprøve har potensial for å være til stor nytte for bønder, forskere og foredlere, når de skal produsere mat til en økende befolkning. Svalbard Globale frøhvelv er en verdensomspennende forsikring for å ta vare på planter som vi mennesker er avhengige av for å leve. Kilde: Regjeringen.no

Dvergspurv hekker i Norge svært fåtallig i Finnmark og Troms, med Sør-Varanger som kjerneområde. Den norske hekkebestanden er helt i den vestlige utkanten av utbredelsesområdet og varierer mye mellom år. Arten er knyttet til fuktige områder med rik buskvegetasjon i bjørk- eller blandingsskog, gjerne i overgangen mellom skog og myr (sumpskog). Dvergspurven overvintrer i Sør- og Sørøst Asia. Kilde: Artsdatabanken

Hagehumle som sanker nektar på revebjelle. Revebjelle er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Svalerot er funnet/dokumentert to ganger i Ak Oslo på 1860-tallet. Det kan dreie seg om indigene forekomster (de nærmeste kjente er ved Göteborg), men det kan også være rester fra dyrkning som medisinplante. I så tilfelle har den trolig vært i landet før 1800. Det er ingen funn de siste 145 år. (Kilde www.artsdatabanken.no)

Sitkagrana ble først plantet i Norge ved overgangen til 1900-tallet, og fra rundt 1950 spilte den en viktig rolle i skogreising på kysten av Vestlandet og i Nord-Norge. Sitkagrana vokser raskere og har en større produksjon enn både gran, furu og bjørk, og i dag har vi om lag 500 000 dekar sitkagranskog i Norge. Treet har blågrønne og svært spisse nåler som har to hvite bånd på undersiden. På avstand får treet derfor et grålig skjær over seg. Kilde: www.sabima.no Her er treet fotografert på Vågsøy, ytterst i Nordfjord.

Bildet viser en svalbardrype-hann. Svalbardrype er en stedegen underart av fjellrype, men er større og mer rødbrun i sommerdrakt enn fjellrype på fastlandet. Det er den eneste landfuglen som oppholder seg på Svalbard året rundt. Utbredelsen er begrenset til Svalbard og Frans Josefs land. Kilde: Norsk Polarinstitutt.