Blågrønn øyenstikker er en av våre største og mest vakre mosaikkøyenstikkere. Hannen har cyan-blågrønt mosaikkmønster med store og små flekker og linjer på bakkroppen. Hunnen er mørk med grønne flekker i samme mosaikkmønster. Bildet viser en hunn som legger egg. Blågrønn øyenstikker er vanlig forekommende i tilknytning til vannforekomster i kulturlandskapet på Østlandet, Sørlandet og sydlige del av Vestlandet.

Firflekklibelle (Libellula quadrimaculata) er en av våre vanligste øyenstikkere. Den lever i vann og dammer i lavlandet nord til Nordland. Her sitter ett nyklekt dyr på en sverdlilje.

Seksflekket bloddråpesvermer flyr i juli-august på blomsterrik mark som enger, beitemarker, veikanter og skogslysninger. Sommerfuglen er en relativt dårlig flyger og sitter ofte i blomstene av bl.a. rødknapp, blåknapp, tistler og knoppurt. Seksflekket bloddråpesvermer er utbredt på Østlandet og langs kysten nord til Lofoten. Kilde: http://www2.artsdatabanken.no/faktaark/Faktaark187.pdf

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

En nylig gjenåpnet bekk, med en blåpraktvannymfe (Calopteryx virgo) som sitter på en sten. Blåvingevannymfe som hviler på en stengel av en starr. Denne øyenstikkerarten lever i tilkntning til bekker og små elver med grus- og sandbunn i lavlandet i Sør-Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland. Den kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker. Forekomst av arten indikerer god vannkvalitet.

Grønn metallsvermer lever på syre. Biotopen er enger, gjerne slåttenger, og den er først og fremst knyttet til det gamle kulturlandskapet. I takt med omleggingene i landbruket blir levestedene redusert. Arten er kjent fra et stort antall lokaliteter over hele Østlandet og Sørlandet, og på Vestlandet nord til Bergen. Imidlertid er arten mindre vanlig enn før (kilde: www.artsdatabanken.no).

Firflekklibelle er en av våre vanligste øyenstikkere. Den lever i vann og dammer i lavlandet nord til Nordland.

Åkerhumle på enghumleblom. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge, og den den typiske formen er brunoransje med et bredt svart bånd på bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Aesna mixta er en nokså sjelden øyenstikker her i landet, men opptrer i enkelte år. Bildet er fra første observasjon av arten i Norge ved Børsesjø naturreservat i Telemark i 2004.

Oransjegullvinge og tiriltungeblåvinge er to vanlige og vakkre arter som ofte finnes på blomsterrike lokaliteter. På bildet er begge på jakt etter næring fra rødsveve i en artsrik slåtteng.

Karminspinner foretrekker solrike enger, gjerne der det er noe sandholdig jord. I Norge er den funnet noen få steder langs kysten i Sør-Norge, med sin hovedforekomst i Ytre Oslofjord. Larvene lever på svineblom-arter, helst på landøyda. Både den voksne og larven har sterke farger som signaliserer at de er giftige. De har heller ingen fiender blant høyerestående dyr, noe som forklarer at de lokalt kan opptre i store mengder. Den voksne sommerfuglen flyr i juni-juli, og er hovedsakelig dagaktiv.

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger. Her er den fotografert i Viernbukta naturreservat på Brønnøya i Asker kommune.

Miarus campanulae er en liten snutebille som lever på ulike arter av Campanula. Her er den fotografert på dragehode.

Kartlegging av sommerfugler, med heroringvinge på rødknapp i forgrunnen. Heroringvinge forekommer helst på rik, fultig gressmark i østlige deler av Øst-Norge og indre Oslofjord. Arten er sterkt knyttet til kulturlandskapet og lever gjerne på slåttenger, enger i overgangen mellom våtmark og kulturlandskap og langs artsrike veikanter. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insektarter.

Heroringvinge som sanker nektar på rødknapp. Heroringvinge forekommer helst på rik, fultig gressmark i østlige deler av Øst-Norge og indre Oslofjord. Arten er sterkt knyttet til kulturlandskapet og lever gjerne på slåttenger, enger i overgangen mellom våtmark og kulturlandskap og langs artsrike veikanter. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insektarter.

Kartlegging av sommerfugler med bruk av hov. Neslesommerfugl som søker nektar på prydplanten lavendel i forgrunnen. Lavendel er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfuglen er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Almepraktmåler lever på alm, men skal også kunne leve på andre løvtrær. Imidlertid er alm til stede på artens norske lokalieter. Biotopen er edelløvskog, skogbryn eller hagemarkskog med alm. Arten er kjent fra 18 lokaliteter langs kysten fra Oslofjorden til Balestrand i Sogn. Arten er ikke kjent fra indre deler av Oslofjorden eller ytre kyststrøk på Vestlandet. Det er stor avstand mellom lokalitetene, og arten er ustabil i sin opptreden. Trusler mot arten er treslagskifte til gran og almesyke som dreper vertstreet. Vi setter mørketallet til 25. Arten går inn på rødlista i kategorien VU (sårbar). Kilde: www.artsdatabanken.no

Åkerhumle som søker nektar på krysning mellom aksveronika og storveronika. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge, og den den typiske formen er brunoransje med et bredt svart bånd på bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Humlebillen er en bille som etterligner humler for å unngå å bli spist. Arten er vanlig i hele landet og en finner den som oftest på blomster der den suger nektar. Larvene utvikles i ved og av og til i maurtuer.

Blåpraktvannymfe (Calopteryx virgo) som sitter på strå av dronningstarr, langs nylig gjenåpnet bekk. Blåvingevannymfe som hviler på en stengel av en starr. Denne øyenstikkerarten lever i tilkntning til bekker og små elver med grus- og sandbunn i lavlandet i Sør-Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland. Den kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker. Forekomst av arten indikerer god vannkvalitet.