Bien Megachile lagopoda er en av våre sjeldne og solitære bier. Det er en bladskjærerbie og den bygger reir i tunneller i treverk. Reiret forer den med avskårne plater av bladverk, og i hvert kammer med egg legger den igjen pollen som mat for larven. De er meget gode pollinatorer på grunn av av de må besøke et stort antall blomster for å få samlet inn nok mat. Her samler den pollen på en fagerknoppurt på en artsrik tørreng sør på Tjøme.

Mørk jordhumle som sanker nektar på hageplnaten løvemunn i bed i Oslo sentrum. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Broscus cephalotes tilhører familiegruppen løpebiller (Carabidae). Broscus cephalotes lever som predator på mindre dyr og sitter i gangåpningen og venter på at et byttedyr skal passere. Den spiller død ved fare og kan ligge helt urørlig. Denne billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.wikipedia.no

Møkka til den store og sjeldne eremitten (Osmoderma eremita) er forholdsvis lett gjenkjennelig der den kan ligge i store hauger under trær hvor arten lever. Møkka ligner litt på musemøkk. Billen er rundt 24-30 millimeter og er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Bedøvet slåttehumle hann, som skal undersøkes etter fangst. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hanner av slåttehumle har i motsetning til de helsvarte dronningene og arbeiderne gulaktige bånd på bakkroppen og et svart bånd mellom det brede kragebåndet og skutellbåndet.

Det lille krepsdyret Limnadia lenticularis er knyttet til kystnære beitemarker med temporære dammer. Dyrene er spesialtilpasset lokaliteter som tørker ut i løpet av sommeren, og eggene kan overleve lange perioder, opp til flere år, uten vann. I Norge er kun en snau håndfull lokaliteter kjent, men nylige undersøkelser i Sverige viser at den kan være vanligere, eller i hvert fall mer utbredt, enn antatt. Dyret er fra samlingen til Kjell Magne Olsen. Kilde: http://biolitt.biofokus.no/rapporter/sis-rapport/Limnadia_lenticularis.pdf

Bedøvet slåttehumle hann, som skal undersøkes etter fangst. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hanner av slåttehumle har i motsetning til de helsvarte dronningene og arbeiderne gulaktige bånd på bakkroppen og et svart bånd mellom det brede kragebåndet og skutellbåndet.

Enghumle hann fanget for undersøkelse. Enghumle er vår minste humleart og kan straks gjenkjennes på den karakteristiske lyse summetonen. Den vanligste formen er brunsvart med oransjerød bakstuss. Denne kan minne om andre arter med rød bakstuss. Den mer sjeldne lysegrå formen, som er svært karakteristisk, er oftest å finne i innlandet i østlige deler av utbredelseområdet. Enghumle finnes i lavlandet på Øst- og Sørlandet og er ofte svært tallrik i kystnære strøk. Kilde: Artsdatabanken

Trypodendron signatum er en av våre barkebiller. De lever under barken på døende eller døde trær som er angrepet av en sykdom eller en sopp. Billen er fotografert fra Arne Laugsand sin billesamling.

Skyggebiller (Tenebrionidae) er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Neomida haemorrhoidalis tilhører underfamilien skyggebiller og er kjent fra en lokalitet i Kviteseid (Telemark) og fra ca. 5 lokaliteter i Larvik (Vestfold). Den utvikles i knuskkjuke, som først og fremst vokser på bjørk og bøk. Neomida haemorrhoidalis er lett gjenkjennelig ved at den har to lange horn i pannen. Billen er fotografert fra salingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artsdatabanken.no

Billen Donacia brevicornis er nylig påvist i Norge ved Lyseren i Spydeberg kommune (Østfold), og antas å være svært begrenset utbredt. Den er sannsynligvis ikke i tilbakegang, men kraftig fragmentert. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.artsdatabanken.no

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Neslesommerfugl som søker nektar på engknoppurt.Engknoppurt er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfugl er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Ammophila sabulosa er en graveveps. Hunnen graver små huler i sandjord hvor hun legger ett egg sammen med et insekt hun har fanget og lammet, særlig sommerfuglarver. Vepselarven spiser de mindre vitale delene først, slik at sommerfugllarven lever så lenge som mulig. De voksne finnes i april til september og lever av nektar fra blomster. Dette eksemplaret er fotografert fra insektssamlingen til Ole Lønnve.

Neslesommerfugl som søker nektar på engknoppurt.Engknoppurt er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfugl er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Bikuber under en grov eik i kulturlandskap.

Billen Conopalpus testaceus er funnet spredt fra Vest-Agder til Østfold, samt på et par lokaliteter i Sogn og Fjordane, de fleste funn kystnære. Larvene utvikles i svært løs hvitråteved i greiner av flere løvtreslag, men først og fremst eik. Den utnytter døde greiner både på trær og på bakken, og i tynnere stammer. Arten er tallrik ved flere lokaliteter med gammel edelløvskog og særlig på steder med mye eik. Den er negativt påvirket av skogbruk. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde ww.artdatabanken.no

Biolog som studerer en jordhumle soim sanker nektar på rødkløver. Dette er sannsynligvis en dronning av lys jordhumle. Rødkløver er en verdifull næringsplante for humler og mange andre insekter. Lys jordhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt i Norge unntatt høyt til fjells. Den kan være svært vanskelig å skille fra de andre jordhumlene, men hannen er karakteristisk med sin påfallende lyse ansiktsbehåring. Kilde: Artsdatabanken.

Trebukken Tragosoma depsarium utvikler seg i gamle og grove, middels nedbrutte stammer av furu som ligger soleksponert. Arten er funnet flere steder på Sørøstlandet i nyere tid, og har sine kjerneområder i Drangedal, Farris-området og i Notodden. Det kan se ut til at arten har forsvunnet fra Hedmark, og den gått kraftig tilbake i Akershus. Arten antas å være i tilbakegang fordi utbredelsesområdet er begrenset til pressområder som reduseres i areal og kvalitet på grunn av en kombinasjon av skogbruk, plukkhogst og utbygging. Samtidig er skog som ikke har vært flatehogd i reduksjon. Gran sprer seg inn i furuskoger og skygger ut furulæger og det plantes gjerne gran der det hogges furuskog. Skogbrannbekjempelse er på lengre sikt også negativt for arten. Kilde: Artsdatabanken.no