Stellerand hann. Stelleranda er en liten arktisk dykkand, med ganske lang stjert, flat isse og kantete hodeform. Hannen har karakteristisk fargerik praktdrakt, mens hunnen er mørkebrun. Den hekker på den russiske tundraen og har Øst-Finnmark som det største og eneste overvintringsområde i Norge. Bestanden som overvintrer i Europa er på mellom 10 000 og 15 000 individer, noe som er en 50 prosent nedgang på 10 år. I de senere årene har mellom 2000 og 3000 fugler overvintret i Øst-Finnmark. Noen overvintrer også i Østersjøen. Kilde: Artsdatabanken

Firflekklibelle er en av våre vanligste øyenstikkere. Den lever i vann og dammer i lavlandet nord til Nordland.

Soppen furutrompetkølle på død ved av furu. Arten er sjelden og knyttet til gammel furunaturskog i lavlandet.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Bildet viser kuletistel på en strand i indre Oslofjord. Derfra kan den spre seg lett videre ut til øyene utenfor. Kuletistel er en hageplante som forviller og etablerer seg på ulike typer skrotemark, men også i flerårs-tangvoller og på grusmark nær havstrand, på grunnlendt mark på basisk grunn, og i kulturmarkseng som er forlatt. Den er rimelig ekspansiv og fortrenger stedegne arter der den danner større bestander, hovedsakelig på grunnlendt kalkmark i Oslofeltet. Planten hører naturlig hjemme i Mellom-Europa og Vest-Asia. Kilde: Artsdatabanken.

Sidensvans som spiser rognebær. Sidensvans er en trekkfugl som overvintrer i Midt- og Sør-Norge, men hekker i barskogene i Nord-Skandinavia og nord i Russland.

Overkjørt padde under vår-vandringen til yngeldammen. Veier er effektive barrierer for amfibier som vandrer mellom overvinringsplass og yngeldam. Ofte blir en stor del av dyrene som skal krysse overkjørt. Bygging av nye veier og økning i trafikkmengde kan således splitte opp leveområder og øke dødligheten så mye at bestander blir truet.

Lunghumle som tar kvelden på undersiden av en rødknapp. Slik henger den til neste morgen. Lynghumle er en forholdsvis liten humle som er utbredt og vanlig i områder med mye røsslyng fra kysten og opp til fjellet. Den har fargetegninger som hagehumle, men skiller seg fra denne på kort og bredt ansikt og kortere tunge. Kilde: Artsdatabanken.

Nordmarksplassene Blankvannsbråten, Finnerud, Slagteren og Svartorseter var tidligere setrer tilknyttet storgårdene i Aker. Kulturlandskapet rundt plassene har vært i drift og blitt skjøttet over lang tid og de er i dag Oslos utvalgte kulturlandskap. Bildet viser en blomstereng ved Blankvannsbråten.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Den sjeldne orkideen svartkurle (Nigritelle nigra) vokser bl.a. på kalkrike, ugjødsla og velhevda slåtteenger. Her er den fotografert ved Sølendet i Røros kommune.

Vannrikse er en uvanlig våtmarksfugl i Sør-Norge, som lever skjult i næringsrike våtmarksområder med høy vegetasjon, vanligvis i takrørskoger. Noen trekker sørover om vinteren, mens andre overvintrer på steder med åpent vann. Bildet viser en overvintrende fugl.

Polarsvømmesnipa er en arktisk vader som i Norge hekker på Svalbard. Fuktig tundra med innslag av ferskvannsdammer er typisk hekkehabitat på Svalbard. Hos Polarsvømmesnipa er det hunnen som står for kurtisen og territorieforsvaret, mens hannen tar seg av ruging og oppfostring av ungene.

Nordmarksplassene Blankvannsbråten, Finnerud, Slagteren og Svartorseter var tidligere setrer tilknyttet storgårdene i Aker. Kulturlandskapet rundt plassene har vært i drift og blitt skjøttet over lang tid og de er i dag Oslos utvalgte kulturlandskap. Bildet viser en blomstereng ved Blankvannsbråten.

Elg er verdens største hjortevilt, Norges største landpattedyr og skiller seg fra andre hjortedyrarter i størrelse og utseende. De største hannelgene kan veie opp mot 800 kg. Elgens naturlige leveområde er i barskogbeltet på hele den nordlige halvkule. I Norge finnes det elg over det meste av landet, men først og fremst under tregrensen. Bildet viser fjellbjørkeskog med en stor brunstig elgokse.

Lemen på vandring på isen over en elv. Lemen er en smågnager i hamsterfamilien. Den er mest vanlig i fjellet. Lemen utgjør en viktig næringskilde for rovdyr, rovfugler og ugler. Arten har et svært høyt reproduksjonspotensiale, da dyrene kan ha en kullstørrelsen på 8-10 unger og få 3-5 kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk og ofte med 3-4 år mellom hvert toppår, med svært lav tetthet i årene mellom bestandstoppene. I gode lemenår kan man se hundrevis av dyr i fjellet. Lemen en ansvarsart for Norge siden en betydelig del av verdensbestanden lever i Norge.

Stellerand hann i snøvær i en havn. Stelleranda er en liten arktisk dykkand, med ganske lang stjert, flat isse og kantete hodeform. Hannen har karakteristisk fargerik praktdrakt, mens hunnen er mørkebrun. Den hekker på den russiske tundraen og har Øst-Finnmark som det største og eneste overvintringsområde i Norge. Bestanden som overvintrer i Europa er på mellom 10 000 og 15 000 individer, noe som er en 50 prosent nedgang på 10 år. I de senere årene har mellom 2000 og 3000 fugler overvintret i Øst-Finnmark. Noen overvintrer også i Østersjøen. Kilde: Artsdatabanken

Rødstjert er en liten trostefugl med rødbrun stjert, som den stadig vipper opp og ned. Hannen er fargerik, med svart strupe og ansikt, hvit panne, askegrå rygg og rødorrange bryst. Hunnen er nokså ensfarget gråbrun. Sangen er meget melodisk. Den hekker i hull i trær, hulrom på bakken og fuglekasser i ulike skogstyper over hele landet. Rødstjert er en trekkfugl, som overvintrer i Afrika. Bildet viser en rødstjert hann.

Orkideen stortveblad i artsrik velhevdet slåtteeng. Arten er knyttet til gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Alkekonge er den minste av de europeiske alkefuglene, og er en tettbygd og kompakt alkefugl med korte bein og et kort, butt nebb. Den hekker i steinurer og i sprekker og hulrom i bergvegger i arktis. Om vinteren er den vanlig forekommende langs norges kyst. Alkekonge er den mest tallrike fuglearten på Svalbard og en av de mest tallrike sjøfuglartene i verden. Bildet viser en alkekonge som dykker i Oslo havn.