Polarsoleie

Heilo (Pluvialis apricaria) hekker på høyfjellsheier og myrer.

Tett forekomst av rynkerose (Rosa rugosa) langs Jærens dynemiljøer. Rynkerose er en vanlig hageplante som kan spre seg effektivt med bærspisende fugl ut i åpne kystmiljøer. Her kan de danne tette bestander som konkurrerer ut den naturlig hjemmehørende vegetasjonen, bl.a. marehalm (Ammophilia arenaria). Planten er et spesielt stort problem for den særegne og verneverdige vegetasjonen langs sandstrendene.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser knølhval som dykker og måker.

Vipe er forsatt en av våre vanligste vadefugler, men har fått kraftig tilbake som en følge av intensiveringen av jordbruket.

Russesvalerot er en fremmed plante som har blitt et stort problem på øyene i indre Oslofjord. Den er svært ekspansiv og danner tette bestander på kalkrike enger, grunnlent kalkmark, kantkratt og rasmark. På den måten truer det biologisk svært verdifulle miljhøer. Bekjempelse er mest effektiv hvis en får dratt opp rotsystemet, men dette er en tidkrevende og vanskelig jobb. Russesvalerot står oppført med svært høy risiko på svartelista utgitt av Artsdatabanken. Her er arten fotografert på fyllinga på Gressholmen, som har spesielt store og tette bestander.

Rund porelav (Sticta fuliginosa) er en uvanlig lavart som vosker på berg, og tildels på trær, i fuktige naturmiljøer - fortrinnsvis i skog. Den er svært sjelden i Øst-Norge og mindre vanlig i Vest-Norge.

Hvitmure (Potentilla rupestris) finnes i Norge bare noen få steder innerst i Oslofjorden. Her vokser den på strandenger, strandberg og kalkrike enger.

Kongsbregne

Bedøvet slåttehumle hann, som skal undersøkes etter fangst. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hanner av slåttehumle har i motsetning til de helsvarte dronningene og arbeiderne gulaktige bånd på bakkroppen og et svart bånd mellom det brede kragebåndet og skutellbåndet.

Grynporelav (Sticta limbata) er en uvanlig lavart som vokser på berg og løvtrær i fuktige naturmiljøer - fortrinnsvis i oseaniske løvskoger. Den vokser først og fremst i ytre kyststrøk i Vest-Norge.

Sølvnever () i fuktig tilstand blir lysegrønn. Her med svarte apotesier.

Buktmessinglav er en svært sjelden skorpelav som lever på barken av gamle edelløvtrær. Arten er funnet i parker, hager og alléer ca. 20 steder i Norge. Siden arten først og fremst synes å leve i tilknytning til byer, trues den av fjerning av gamle trær og luftforurensing. Bildet viser en svekket lav.

Boersvineblom er en 10-100 cm høy, flerårig urt som kommer fra Sør-Afrika. Man regner med at den fremmede planten i stor grad har spredd seg rundt i Europa via vareimport og transport med skip og jernbane, og på den måten også kommet til Norge. På den måten kom den også til Sjursøya, der dette bildet er tatt. Den ser ut til å ha stort spredningpotensial og være i stand til å danne store bestander på få år. Arten er i Norge foreløpig bare funnet på skrotemark, men det forventes at den kan spre seg til nærliggende mer sårbare naturtyper, som strandenger, sanddyner. grunnlendt kalkmark og klippestrender. Boersvineblom er giftig og giften spres vidare i melk dersom kuer spiser planten. Bildet viser en ungplante.

Møkka til den store og sjeldne eremitten (Osmoderma eremita) er forholdsvis lett gjenkjennelig der den kan ligge i store hauger under trær hvor arten lever. Møkka ligner litt på musemøkk. Billen er rundt 24-30 millimeter og er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Havelle (Clangula hyemalis) hanner og hunn i vinterdrakt. Havelle er en dykkand hekker i fjellsjøer og i dammer på tundraen, og overvintrer langs Norskekysten og langt til havs.

Fjelljo (Stercorarius longicaudus) hekker i høyfjellet og på tundraen. Antallet hekkefugler varierer med smågnagerbestanden.

Småblæreglye (Collema curtisporum) vokser på barken av gamle ospetrær. Den er funnet på ca fem forskjellige steder i Norge og er knyttet til gamle ospesuksesjoner.

Polarlomvi og krykkje hekker ofte sammen i fuglefjell.

Søstermarihånd er en orkidee som trives på næringsrike slåtteenger og naturbeitemarker. Helst kalkholdig grunn. Arten er typisk for gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger i midtre Telemark. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.