Blader av vintereik i motlys. Sommer- og vintereik er svært like treslag. Artene kan skilles på bladenes utseende, bla. ved at vintereik har vesentlig lengre stilk og at alle hovednervene ender i bladlappene. Hos sommereik ender noen av hovednervene i buktene mellom lappene. Navnet vintereik kommer av at bladene pleier å sitte på kvistene om vinteren. Treslaget er mindre hardfør enn sommereik. Den er vanlig i kyststrøk nord til Sogn og Fjordane.

Toninia philippea er en sørlig, varmekjær kalkbergart som i Norge kun er kjent fra seks nærliggende lokaliteter i Hole (Buskerud). Alle forekomster er sparsomme og lokalitetene kan være utsatt for gjengroing. Arten er trolig utsatt for generelle effekter av fragmentasjon og svært liten populasjonsstørrelse.

Urskognære granskoger med store mengder død ved i alle stadier av nedbrytning er spesielt viktig livsmiljø for mange truede arter av sopp, lav og insekter.

Skaftjordstjerne trives i gammel granskog, på barmatten under gran eller på gamle maurtuer, men kan også forekomme i løvskog. Alle jordstjerner er gode signalarter, og de fleste artene vokser i kalkskog. Jordstjerner finnes over hele landet, men de fleste er sørøstlige.

Blankmispel er en opptil 2 m høy busk i rosefamilien som blir mye brukt som hekkplante. Bladene er rundt 5 cm lange, med ikke nedsenkete. Den kommer fra et lite område i Sentral-Asia. Blankmispel er den mest hardføre av de innførte mispelartene. Den er mye plantet i hager og grøntanlegg og har de siste 50 årene spredd seg stadig mer. Arten finnes i dag forvillet i alle fylker. Den kan etablere seg i en rekke ulike naturtyper, deriblant naturtyper hvor den kan fortrenge truede og sårbare arter. Dette gjelder spesielt i Oslofjordsområdet. Kilde: Artsdatabanken.

Utsikt fra Nordstrandskråningen over indre Oslofjorden med Malmøya bak og Padda foran. Disse øyene har en verneverdig og unik flora og fauna i norsk sammenheng med flere verneområder. Samtidig har utbygging medført at viktige verneverdier har gått tapt. Paddehavet er en lun småbåthavn, med ett nettverk av brygger, omgitt av beskyttende øyer på alle kanter. Bryggene er anlagt slik at inngrepene på den verneverdige øya Padda er svært begrenset, mens sjøområdene er mer påvrirket.

Industrielt uttak av torv fra norske myrer, til produksjon av ulike torvprodukter, fører til omfattende klimagassutslipp og tap av naturmangfold. Alt dyre- og planteliv på den opprinnelige myra forsvinner som følge av slik virksomhet og alle andre viktige økosystemtjenester opphører, samt fører i tillegg til omfattende drenering av omkringliggende arealer. En stor del av torvuttakene ligger på høymyr, som er en naturtype som er sterkt truet i Norge og Europa og som vi derfor har et særlig internasjonalt ansvar for å bevare. Bildet viser område med aktivt torvuttak på atlantisk høgmyr på Andmyran, som har en av de største torvuttakene i landet. Tiltaket har beslaglagt store arealer med nasjonalt verdifull myr, og har i tillegg dreneringsmessig påvikning på gjenværende myrarealer som ligger inntil.

Internasjonal handel med ville dyr og planter truer mange arter (bl.a. papegøyer), kan medføre etablering av fremmede arter i norsk natur og er i mange tilfeller etisk problematisk. Her en blågulara i et bur. Dette er en fugl som kommer fra skogområder i Sør-Amerika. Handel har hatt negativ innviorkning på enkelte bestander av arten og blågulara har blitt borte fra deler av tidligere utbredelsesområdet. Alle papegøyearter står oppført på CITES-listene, som regulerer internasjonal handel med ville dyr og planter, og krever CITES tillatelser ved eksport. Unntak fra denne regelen gjelder for undulat, rosenhodet dvergpapegøye, halsbåndparakitt og nymfeparakitt. Illustrasjonsfoto.

Bilde viser en stior og tett forekomst av hestehamp i et parkmiljø med mye blottlagt mark. Hestehamp er en vidt utbredt nordamerikansk, ettårig art som er blitt et kosmopolittisk ugras. Den inntar alle typer åpen, forstyrret mark, men trenger lite inn i mindre forstyrrete naturtyper. Den har stor frøformering, med frukter og frø som kan spres effektivt med vind (sveveapparat), dyr og folk. Hestehamp kom først inn med ballastjord i siste halvdel av 1800-tallet, senere som "forurensning" med korn, gartnerivarer og med nesten all annen transport. Jernbanen ble etterhvert en hovedspredningsvei. Økningen kan ha sammenheng med generelt sterk økning i import fra USA og Canada etter andre verdenskrig. Deretter har arten regelrett 'eksplodert' og er nå blitt meget vanlig i tettbygde strøk på Østlandet. Arten synes enda ikke å ha fått like godt fotfeste i andre landsdeler, men dukker nå opp ofte over hele landet. Arten er først blitt regelrett vanlig utafor bykjernene de siste 20 årene. Invasjonspotensialet er stort og ekspansjonshastigheten er fortsatt betydelig. Kilde: Artsdatabanken.

Honningie som sanker nektar i blomsten på en løvetann og som har mye pollen i pelsen. Løvetann er en verdifull næringsplante for mange insekter om våren, før de fleste planter har beynt å å blomstre. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Nikkebrønsleer en ettårig urt i kurvplantefamilien. Kurvene har bare rørkroner, av og til enkelte tungeformede kantblomster; alle er brune. Nikkebrønsle vokser i tilknytning til næringsrike dammer, vasskanter og sumper i kulturlandskapet på Østlandet og spredt til Rogaland.

Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa. Den har fått status som en av verdens mest problamatiske planter fordi den danner massive og høye forekomster som effektivt konkurerer ut annen vegetasjon og som nesten er svært vanskelig å bli kvitt. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert. Gravearbeider og påfølgende forflytning av masser medfører ofte spredning av parkslikne.

Vokskake med hulrom er karakteristisk for honningbier. De består av parallelle skiver av voks, med sekskantede hulrom som har honning, pollen eller bieyngel. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Skaftjordstjerne trives i gammel granskog, på barmatten under gran eller på gamle maurtuer, men kan også forekomme i løvskog. Alle jordstjerner er gode signalarter, og de fleste artene vokser i kalkskog. Jordstjerner finnes over hele landet, men de fleste er sørøstlige.

Urskognære granskoger med store mengder død ved i alle stadier av nedbrytning er spesielt viktig livsmiljø for mange truede arter av sopp, lav og insekter.

Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. I innlandsstrøk på Østlandet er den sjelden. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa og har fått status som problemart. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert. Her er det et bilde av parkslirekne som har vært bekjempet med plantevernmidler. Behandling med plantevernmidler må gjentas over flere år da parkslirekne er en svært seiglivet plante og det er vanlig at det kommer opp nye skudd etter sprøytingen.

Skogskjegg er en høyvokst flerårig plante i rosefamilien med hvite blomster, som hører naturlig hjemme sør i Europa og deler av Asia og Nord-Amerika. Skogskjegg er en populær hagestaude som har vært dyrka i norske hager i ca 200 år. Arten er nå etablert i alle fylker nord til og med Troms, og fyller nesten sitt potensielle areal, men med stort potensial for videre fortetting. Den naturaliseres i stort omfang i nesten alle friske til fuktige, middels til meget næringsrike skogtyper og er meget ekspansiv, med effektiv fortrengning av stedegne arter. Kilde: Artsdatabanken.

Nikkebrønsle er en ettårig urt i kurvplantefamilien. Kurvene har bare rørkroner, av og til enkelte tungeformede kantblomster; alle er brune. Nikkebrønsle vokser i tilknytning til næringsrike dammer, vasskanter og sumper i kulturlandskapet på Østlandet og spredt til Rogaland.

Fra å ha ca 70 kjente lokaliteter med honningblom i Norge har vi i dag bare tre kjente forekomster igjen, og alle ligger på Asmaløy i Hvaler kommune. Honningblom er knyttet til tuete rikmyrer, fuktige, kalkrike slåtte- og beitemarker, frodige enger med høy grunnvannstand og til strandenger over skjellsand. Den utkonkurreres fort av høye vekster ved gjengroing etter opphørt hevd.

Fra å ha ca 70 kjente lokaliteter med honningblom i Norge har vi i dag bare tre kjente forekomster igjen, og alle ligger på Asmaløy i Hvaler kommune. Honningblom er knyttet til tuete rikmyrer, fuktige, kalkrike slåtte- og beitemarker, frodige enger med høy grunnvannstand og til strandenger over skjellsand. Den utkonkurreres fort av høye vekster ved gjengroing etter opphørt hevd.