Hvitmureblomstring på Munkesletten. Hvitmure finnes i Norge bare noen få steder innerst i Oslofjorden. Her vokser den på strandenger, strandberg og kalkrike enger.

Honningbie som sanker nektar på rødknapp. Rødknapp er en verdifull næringsplante for mange insekter. Honningbier kan opptre i store mengder og på den måten effektivt konkurrere med humler og andre pollinerende insekter. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Islandshest på urterikt fjellbeite.

Urterik slåtteng er en artsrik naturtype i tilbakegang. Den er truet både av intensiv drift og gjengroing. Denne er i god hevd og får tilskudd til skjøtsel fra Statsforvalteren.

Smaltimotei (Phleum phleoides) er en sjleden art i norge. Den vokser på kalktørrenger i indre Oslofjord. Her vokser den på hovedøya

Hanekam er en karakterart for fuktig ekstensivt dreven slåttemark. På bildet står den i store mengder på en slåtteng bl.a. sammen med den gule engsoleie.

Rådyr (Capreolus capreolus) søker etter grønt gress på jorder når det spirer om våren.

Islandshester beiter på fjellnær natureng.

En flue på engsoleie i fukteng. Fluer kan også bidra til pollinering av planter, men er ikke like effektive som bier og humler.

Bildet viser Anders Endrestøl fra NINA som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Tåkefullt åpent kulturlandskap med store frittstående trær og grusvei.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Prestekrage er gjerne dominerende i artsrike slåttemarker.

Blåtime en vinternatt i fjellbygda ved juletider.

Hesjer er sjeldent å se i dagens kulturlandskap, her fra Tuddal sentrum etter slått av små teiger med urterik flora.

Krattalant er en flerårig urt som vokser i store, tette matter. Arten er knyttet til berg og tørrbakker samt semi-naturlig eng på baserik grunn på Østlandet. Her fra en kalkrik fukteng langs Steinsfjorden.

Parklandskap med gammel eik. Flere eiker er hule/store og innenfor definisjonen for den utvalgte naturtypen hul eik.

Slått av artsrik fjellnær slåtteng med tohjulsslåmaskin.

Engmarihand er en sjelden orkide som vokser på fuktig-våt og oftest kalkholdig slåtte- og beitemark, myr og strandeng. Finnes også i bekkedrag. Går raskt ut ved gjødsling, og vanligvis også ved forsommerbeite. Her er den fotografert i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Kilde: www.artsdatabanken.no

Gammel, hul eik i kulturlandskapet rundt Røer gård på Nesodden. Dette er trolig den groveste eika på Nesodden. Treet inngår som en del av et nasjonalt viktig kulturlandskap med et svært rikt biologisk mangfold, bl.a. knyttet til de mange hule og gamle eiker. I dette treet lever flere rødlistede insektarter.