Hvitmureblomstring på Munkesletten. Hvitmure finnes i Norge bare noen få steder innerst i Oslofjorden. Her vokser den på strandenger, strandberg og kalkrike enger.

Prestekrage på tørr artsrik slåtteng

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Magne Flåten i bakgrunnen er den som gjenfant billen i Norge for første gang på over 100 år. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Svartblå rødspore Entoloma chalybeum forekommer i semi-naturlig eng og andre åpne grasmarker (de fleste kalkrike) og dessuten i rik skog. Her fra kalkrik slåtteng.

Barn plukker kvister til geiter på naturbeitemark.

Åpent kulturlandskap med store gamle trær, og nedsnødd vedhaug og vedstabbel etter rydding av gammel havnehage. Rydding av yngre trær bidrar til å holde det åpent rundt de gamle eiketrærne, slik at disse ikke konkurreres ut.

Hjertegress (Briza media) er ett karakeristisk gress som vanligvis vokser på artsrike, ugjødsla enger. Den forestrekker kalkrik berggrunn.

Plukking av hvitveis er en trivelig våraktivitet. Gammel, vidkronet eik i bakgrunnen.

Vinterlandskap med gammel låve og oppstablet virke etter rydding av kulturmark.

Skrentene i Solbergfjellet naturreservat huser en spesiell kalkbergs- og rasmarksvegetasjon samt en særlig frodig kalkfuruskog både på kalkstein og overrislede granittbergarter. Lokaliteten inneholder flere sjeldne orkideer samt reliktforekomster av fjellplanter.

Fjellmarinøkkel (Botrychium boreale) på artsrik setervoll. Arten er knyttet til kalkrike enger og beitemarker i fjellet.

Kalkrikt strandberg mot Mjøsa.

Urterik eng med blåkoll, som holdes i hevd ved hestebeite. Tidligere slåttenark, nå i svak gjengroing.

Seterlandskap i gjengroing i kanten av Brattefjell-Vindeggen. Setervollen gror til med einer og lia bak med løvskog.

Biolog kartlegger planter på kalktørreng i artsrikt kulturlandskap.

Artsrik og steinete slåttemark og beitemark som i liten grad er jordbeiarbeidet.

Solrose er en flerårig opptil 30 cm høy dvergbusk. Blomstene er gule, 12–20 mm, og i kvaster med opptil 12. Arten vokser på tørre, steinete steder, ofte på kalkrik grunn. Solrose er utbredt i Europa og Vest-Asia, og går langt nord i Sverige. Så langt er det bare funnet noen få og små forekomster av arten lengst syd i Norge, ved Jeløya i Moss og Asmaløy på Hvaler.

Kirkelav, Calogaya pusilla, er en vidt utbredt og nokså vanlig art i store deler av Europa. De norske populasjonene ligger på nordgrensen av artens utbredelse. Kirkelav er svært kalkkrevende og vokser på direkte soleksponert substrat innenfor Oslofeltet.

Barn plukker kvister til geiter på naturbeitemark.

Kantsoner langs vassdrag har mange viktige funksjoner. Blant annet hindrer den utrasing og erosjon, reduserer avrennning av jord og næringsstoffer fra jorder og andre arealer, er flomdempende, gir skygge og næring til fisk og yngel og utgjør viktige leveområder for et stort antall andre arter. Når det gjøres inngrep i slike kansoner, som her ved ved hogst og opprenskning, skades disse funksjonene og vannkvaliteten kan forringes nedstrøms. Mange slike tiltak kan tilsammen også ha negativ betydning for livet i Oslofjorden.