Kulturlandskap med beitende hest en kald vinterdag.

Alna meandrerer over lengde strekninger der det er lite fall. På sidene av hovedløpet finnes flomdammer og små gjengroende deler av gamle elveløp (kroksjøer). Man kan ane en flomdam i det flate partiet på motsatt side av elva. Dette er biologisk rike miljøer som er viktige for en lang rekke arter av vannplaner, ferskvannsinsekter og våtmarksfugl. Flere av artene som er knyttet til slike miljøer er i dag truet av at miljøene blir ødelagt og gror igjen. Spredning av fremmede plantearter er også en alvorlig trussel. Derfor bekjempes flere invaderende plantearter langs Alna.

På de sandige vollene rundt Fredriksvern verft er det utviklet seg urterike enger som er viktige for pollinerende insekter og blomster, med sin varme og kystnære beliggenhet. Bl.a. med rike forekomster av marianøkleblom.

Litt kalkrik fukteng som blir slått. Her med bl.a. orkideen skogmarihånd, sneller, hvitbladtistel, sumpmaure og sumphaukeskjegg. Slåttefukteng var vanlig i tidligere tider grunnet god produktivitet, men er sjeldent i dag for det er vanskelig å drive med tunge maskiner. Denne slås med ljå eller ryddesag med trekantblad.

Sommerfuglfaunaen kartlegges på en gammel ugjødsla slåtteng ved fangst med hov. I slike miljøer finnes ofte rødlistede insekter.

Rådyr (Capreolus capreolus) søker gjerne etter grønt gress på innmark når det spirer om våren.

Krattsoleie er knyttet til tørr kulturmark og urterike kanter, samt åpen skog, oftest på baserik grunn. Her fra åkerholme på kalkgrunn.

Islandshest på fjellbeite.

Forekomst av husdyr gir ofte grunnlag for et rikt fugleliv. Kaien drar nytte av det.

Soppen oksetungesopp på en hul eik i kant av kulturlandskap. Hule/store eiker i kulturlandskapet er innenfor definisjonen for den utvalgte naturtypen hul eik.

Gammel slåtteeng med orkideen søstermarihånd. Arten er typisk for gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger i midtre Telemark. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Artsrik eng som slås med en tohjuls slåmaskin, et skånsomt redskap som gir liten skade på sårbar flora. Slått med en slik maskin kan på artsrike enger erstatte den tidligere ljåslåtten på en mer effektiv måte.

Mollestadeika er Norges tredje største eik målt i tykkelse og omkrets. Eika er hul, men den vokser fremdeles. Omkretsen på eika 50 cm over bakken er 10,5 meter og hullet i eika har en diameter på ca 130 cm. Slike gamle og grove eiker har mange sjeldne og kravfulle arter med bl.a. insekter, lav, mose og sopp knyttet til seg.

Solrose er en flerårig opptil 30 cm høy dvergbusk. Blomstene er gule, 12–20 mm, og i kvaster med opptil 12. Arten vokser på tørre, steinete steder, ofte på kalkrik grunn. Solrose er utbredt i Europa og Vest-Asia, og går langt nord i Sverige. Så langt er det bare funnet noen få og små forekomster av arten lengst syd i Norge, ved Jeløya i Moss og Asmaløy på Hvaler.

Fiolett greinkøllesopp er en sjelden sopp knyttet til beiter og slåtteenger kulturlandskapet. Her fra en gammel setervoll beitet av storfe.

Barn har det gøy på beite med små lam. Her får et koppelam sin daglige dose melk.

Seksflekket bloddråpesvermer flyr i juli-august på blomsterrik mark som enger, beitemarker, veikanter og skogslysninger. Sommerfuglen er en relativt dårlig flyger og sitter ofte i blomstene av bl.a. rødknapp, blåknapp, tistler og knoppurt. Seksflekket bloddråpesvermer er utbredt på Østlandet og langs kysten nord til Lofoten. Kilde: http://www2.artsdatabanken.no/faktaark/Faktaark187.pdf

Geiter og villsau på urterikt fjellbeite.

Bildet viser tydelig forskjell i vegetasjonen på beitet areal (høyre side av gjerde) og ubeitet areal. Åpne kortbeitede enger er viktig for en rekke varmekjære og konkurransesvake arter.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en askestamme. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.