Bildet viser en larve av eremitt, holdt av Magne Flåten, som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Dronning av slåttehumle som flyr fra gjerdevikke til gjerdevikke for å samle nektar. På bakfoten har den en nesten full pollenkurv. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Gjerdevikke er også en viktig næringsplante, særlig før rødkløver blomstrer. Slåttehumle ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Heroringvinge som sanker nektar på engsoleie. Heroringvinge forekommer helst på rik, fuktig gressmark i østlige deler av Øst-Norge og indre Oslofjord. Arten er sterkt knyttet til kulturlandskapet og lever gjerne på slåttenger, enger i overgangen mellom våtmark og kulturlandskap og langs artsrike veikanter.

Rovfluer er en stor gruppe fluer hvor både voksne og larver er rovdyr som fanger andre insekter, ofte større enn dem selv. Som voksne sitter ange arter og venter på bestemte utsiktsplasser og er på jakt etter forbipassernende insekter som de kan fange og spise. Bildet viser en hann av en svartfotskogrovflue.

Bien Megachile lagopoda er en av våre sjeldne og solitære bier. Det er en bladskjærerbie og den bygger reir i tunneller i treverk. Reiret forer den med avskårne plater av bladverk, og i hvert kammer med egg legger den igjen pollen som mat for larven. De er meget gode pollinatorer på grunn av av de må besøke et stort antall blomster for å få samlet inn nok mat. Her samler den pollen på en fagerknoppurt på en artsrik tørreng sør på Tjøme.

Blomsterfluen engdroneflue er som mange andre blomsterfluer viktige pollinatorer for mange plantearter. Her på knoppurt i artsrik slåtteng.

Vedsikaden Cixidia lapponica lever som nymfe på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved. Her fra død ved etter skogbrann.

Øyenstikkeren Stor blålibelle er i nyere tid påvist på seks lokaliteter i Norge, men bare på to av disse med sikker formering. Lengre sør og øst i Europa finnes arten gjerne i tilknytning til litt næringsrike dammer og sjøer og ikke sjeldent i brakkvannsområder. Den lille bestanden her i landet fluktuerer antakelig betydelig. Her fra Gotland, Sverige.

Grå barkmåler er en middels stor, gråspraglete måler, som er godt kamuflert når den sitter på bark. Hannen har trådformede antenner. Sommerfuglen lever i løvskog, hager og parker. Grå barkmåler ble først funnet i Norge i 1998 og er nå utbredt langs kysten fra Bergen til Halden.

Den sjeldne barkbillen Ortotomicus longicollis er knyttet til nylig døde gamle furutrær med grov bark. Arten har landets viktigste bestand i brannpåvirket furunaturskog i lavlandet rundt Follsjå i Notodden. Arten er trolig knyttet til brannpåvirkede skoger. Den grove barken på bildet har artsspesifikke gnagespor etter arten. Gangene er også viktig for en rekke arter. På bildet ses individer av stumpbillen Plegaderus saucius. Arten finnes under furubark på grove, solbelyste furustammer angrepet av barkbiller.

Blågrønn øyenstikker som er innefrosset i is. Blågrønn øyenstikker er en av våre største og mest vakre mosaikkøyenstikkere. Hannen har cyan-blågrønt mosaikkmønster med store og små flekker og linjer på bakkroppen. Hunnen er mørk med grønne flekker i samme mosaikkmønster. Bildet viser en hann. Blågrønn øyenstikker er vanlig forekommende i tilknytning til vannforekomster i kulturlandskapet på Østlandet, Sørlandet og sydlige del av Vestlandet. De voksne øyensikkerne dør når frosten kommer.

Orkideen brudespore med besøk av den vakre grønn metallsvermer på en artsrik slåtteng.

Tenebrionidae er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Cteniopus sulphureus tilhører underfamilien smalskyggebiller (Alleculinae ). Det er flere gamle funn fra flere steder i Oslo; nyere funn kun fra Hovedøya (Oslo) og fra en lokalitet i Seljord. Den er knyttet til kalkrike engene og tørrbakkene hvor arten utvikles i vill gulerot. Arten er trolig kraftig fragmentert og habitatet er på tilbakegang. Kilde www.wikipedia.no og www.artsdatabanken.no

Mørk jordhumle som sanker nektar på bakkekløver. Bakkekløver er en erteplante som bare vokser naturlig på Hovedøya i Oslo. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Karminspinneren foretrekker solrike enger, og larvene lever gjerne "i flokk" på svineblom-arter, helst på landøyda. Arten flyr i juni-juli, og er hovedsakelig dagaktiv. Både den voksne og larven signaliserer at de er giftige. De har heller ingen fiender blant høyerestående dyr, noe som forklarer at de lokalt kan opptre i store mengder. Kilde: Wergeland Krog, O.M. 1999. Karminspinner Tyria jacobaeae, ny klekkelokalitet og ny vertsplante.Natur i Østfold 18(1): 77-78.

Vivendel er en busk og klatreplante med motsatte elliptiske blad, som slynger seg langs bakken og opp i busker og trær. Den har tette samlinger av ganske store, gulhvite blomster som dufter sterkt på kvelds- og nattetid for å lokke til seg nattsvermere og andre pollinatorer. Vivendel lever i løvskog, kratt, knauser og berg og er utbredt fra i kyststrøkene fra Oslofjorden til Nordmøre. Bildet viser også en åkerhumle som flyr fra bloms til blomst for å samle nektar fra planten. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge. Bildet viser den sørlige underarten, med lysegule hår i ansiktet, en delvis hvithåret underside og omfattende gråhvit behåring mellom bakkroppen og mellomkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larver av fjellbjørkemålere på krekling.

Calitys scabra er en bille som er knyttet til råtten ved. Den finnes i furustokker som ligger varmt og soleksponert og som er angrepet av Antrodia spp. sopper. Arten er funnet på flere lokaliteter i Vestfold, men også i Trøndelag (Oppdal, Lønset) i nyere tid. Den har masse små kroker på kroppen som samler små biter av trespon. Tresponet fungerer som kamuflasje for billen. Denne billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand. Kilde: bl.a. www.artsdatabanken.no

Furugnagbille lever på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved.

Mørk rutevinge lever på vendelrot. Biotopen er fuktige skoglysninger der vertsplanten vokser. Utbredelsesområdet omfatter den østligste delen av Sørlandet, den sørligste delen av Østlandet med enkelte utløpere opp i Hallingdalen og Valdres. På Vestlandet er arten påvist en del steder inne i fjordene i Hardanger, Sogn og Sunnmøre. Idag er dette store utbredelsesområdet brutt opp i små flekker, og arten er i tilbakegang. Gjengroing er sannsynligvis den største årsaken til tilbakegangen.