Mørk rutevinge lever på vendelrot. Biotopen er fuktige skoglysninger der vertsplanten vokser. Utbredelsesområdet omfatter den østligste delen av Sørlandet, den sørligste delen av Østlandet med enkelte utløpere opp i Hallingdalen og Valdres. På Vestlandet er arten påvist en del steder inne i fjordene i Hardanger, Sogn og Sunnmøre. Idag er dette store utbredelsesområdet brutt opp i små flekker, og arten er i tilbakegang. Gjengroing er sannsynligvis den største årsaken til tilbakegangen.

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger. Her er den fotografert i Viernbukta naturreservat på Brønnøya i Asker kommune.

Enghumle som som sanker nektar på rødkløver. På bakfoten har den en nesten full pollenkurv. Rødkløver er en svært attraktiv næringsplante for humler. Enghumle er vår minste humleart og kan straks gjenkjennes på den karakteristiske lyse summetonen. Den vanligste formen er brunsvart med oransjerød bakstuss. Denne kan minne om andre arter med rød bakstuss. Den mer sjeldne lysegrå formen, som er svært karakteristisk, er oftest å finne i innlandet i østlige deler av utbredelseområdet. Enghumle finnes i lavlandet på Øst- og Sørlandet og er ofte svært tallrik i kystnære strøk. Kilde: Artsdatabanken

Dagpåfugløye er en vanlig, men vakker og stor sommerfugl.

Rovfluer er en stor gruppe fluer hvor både voksne og larver er rovdyr som fanger andre insekter, ofte større enn dem selv. Som voksne sitter ange arter og venter på bestemte utsiktsplasser og er på jakt etter forbipassernende insekter som de kan fange og spise. Bildet viser en hunn av en svartfotskogrovflue.

Rovfluer er en stor gruppe fluer hvor både voksne og larver er rovdyr som fanger andre insekter, ofte større enn dem selv. Som voksne sitter ange arter og venter på bestemte utsiktsplasser og er på jakt etter forbipassernende insekter som de kan fange og spise. Bildet viser en hann av Dysmachus picipes.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Elvesandjeger er en sjelden art som er knyttet til sand og siltflater langs elvebredder i store vassdrag. Det er en art som har gått tilbake, mye på grunn av vannkraftutbygging, siden fravær av naturlige vannstandsfluktuasjoner fremmer gjengroing av leveområder. Inngrep langs vassdragene er også en viktig trussel.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken. Her sitter apollosommerfuglen på prestekrage.

Karminspinneren foretrekker solrike enger, og larvene lever gjerne "i flokk" på svineblom-arter, helst på landøyda. Arten flyr i juni-juli, og er hovedsakelig dagaktiv. Både den voksne og larven signaliserer at de er giftige. De har heller ingen fiender blant høyerestående dyr, noe som forklarer at de lokalt kan opptre i store mengder. Kilde: Wergeland Krog, O.M. 1999. Karminspinner Tyria jacobaeae, ny klekkelokalitet og ny vertsplante.Natur i Østfold 18(1): 77-78.

Karminspinner foretrekker solrike enger, gjerne der det er noe sandholdig jord. I Norge er den funnet noen få steder langs kysten i Sør-Norge, med sin hovedforekomst i Ytre Oslofjord. Larvene lever på svineblom-arter, helst på landøyda. Både den voksne og larven har sterke farger som signaliserer at de er giftige. De har heller ingen fiender blant høyerestående dyr, noe som forklarer at de lokalt kan opptre i store mengder. Den voksne sommerfuglen flyr i juni-juli, og er hovedsakelig dagaktiv.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Magne Flåten i bakgrunnen er den som gjenfant billen i Norge for første gang på over 100 år. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Bildet viser en steinhumle hann som søker nektar på ormehole. Ormehode er en verdifull næringsplante for humler. Ormeholde regnes som en fremmed plante, som trolig har kommet til landet allerede i middelalderen. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken

Honngibie som sanker nektar fra blåbærblomst. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Blåvingevannymfa er en praktfull øyenstikker som kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker gjerne under marin grense på østlandet. Bildet viser en hunn.

Blodrød høstlibelle hviler på et blad.

Dronning av steingjøkhumle som sanker nektar på gjerdevikke. Gjerdevikke er en verdifull næringsplante for humler. Dronningen hos steingjøkhumle er stor og svært karakteristisk og med sine mørke vinger. Arten er den eneste gjøkhumla i Norge som er svart med rød bakstuss. Den er sosialparasitt på steinhumle. Steingjøkhumle har blitt mer vanlig de senere årene i takt med verten, og er lokalt ganske tallrik på Østlandet.

Humle som sanker nektar på bakketimian, som er en verdifull næringsplante for humler. Dette er sannsynligvis en hunn av kragejordhumle. Kragejordhumle er i Norge mest vanlig langs kysten på Vestlandet. Den er svært vanskelig å skille fra lys jordhumle og kilejordhumle, men har et bredere kragebånd som går et godt stykke under vingefestene. Kilde: Arsdatabanken.

Billen og sandjegeren Cicindela hybrida er i Norge knyttet til sandtak og elvebredder langs Drammenselva og Numedalslågen. Dette eksemplaret er fotografert fra samlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.artsdatabanken.no

Bien Megachile lagopoda er en av våre sjeldne og solitære bier. Det er en bladskjærerbie og den bygger reir i tunneller i treverk. Reiret forer den med avskårne plater av bladverk, og i hvert kammer med egg legger den igjen pollen som mat for larven. De er meget gode pollinatorer på grunn av av de må besøke et stort antall blomster for å få samlet inn nok mat. Her samler den pollen på en fagerknoppurt på en artsrik tørreng sør på Tjøme.