Elvesandjeger er en sjelden art som er knyttet til sand og siltflater langs elvebredder i store vassdrag. Det er en art som har gått en del tilbake, mye på grunn av vannkraftutbygging da fravær av naturlige vannstandsfluktuasjoner fremmer gjengroing av leveområder. Inngrep langs vassdragene er også en viktig trussel.

Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Almestjertvinge er en art av dagsommerfugler i familien glansvinger. Oversiden er brun og bakvingene har et lite vedheng, en «stjert». Undersiden er lysebrun med en karakteristisk, hvit W-formet strektegning. Bakvingens underside har dessuten et iøynefallende oransje kantbånd. De voksne sommerfuglene flyr fra juli til august. De oppholder seg rundt trekroner i løvskog, parker og hager med alm, men kan også være næringssøkende på blomster (her åkertistel). Larvene lever av og på alm. Arten er lokal og temmelig sjelden på Sørlandet og Østlandet nord til Hamar.. Kilder: Store Norske Leksikon og Artsdatabanken

Lunghumle som tar kvelden på undersiden av en rødknapp. Slik henger den til neste morgen. Lynghumle er en forholdsvis liten humle som er utbredt og vanlig i områder med mye røsslyng fra kysten og opp til fjellet. Den har fargetegninger som hagehumle, men skiller seg fra denne på kort og bredt ansikt og kortere tunge. Kilde: Artsdatabanken.

Karminspinner foretrekker solrike enger, gjerne der det er noe sandholdig jord. I Norge er den funnet noen få steder langs kysten i Sør-Norge, med sin hovedforekomst i Ytre Oslofjord. Larvene lever på svineblom-arter, helst på landøyda. Både den voksne og larven har sterke farger som signaliserer at de er giftige. De har heller ingen fiender blant høyerestående dyr, noe som forklarer at de lokalt kan opptre i store mengder. Den voksne sommerfuglen flyr i juni-juli, og er hovedsakelig dagaktiv.

Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterkt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme.

Bier og andre insekter er svært viktige for at vi skal få produsert den maten vi trenger. Ved pollinering sprer insektene pollen mellom plantene slik at plantene kan reprodusere seg selv. En veldig stor andel av våre grønnsaker og kornsorter er avhengig av dette.

Den vanlige sommerfuglen engsmyger er ofte å se på enger og i veikanter i juni-juli.

Billen Cryptocephalus sericeus er i nasjonal sammenheng en forholdsvis sjelden bille som hovedsakelig er knyttet til tørrenger i Oslofjordsområdet, men på øyene i Oslofjorden er den vanlig.

Barkbillen Orthotomicus longicollis er knyttet til nylig døde, saktevokste, grove furutrær, der arten utvikles mellom barken og veden. I Norge var arten lenge kun kjent fra et 100 år gammelt funn gjort i Kongsberg, og den var i forrige rødlistevurdering oppført som antatt regionalt utdødd (RE). I 2019 ble arten påvist rundt Follsjå i Notodden, der den har en levedyktig bestand. Arten er her funnet i gamle, fleraldrete lavlandsfuruskoger som naturlig skjøttes gjennom skogbrann, og som har mye stående død furuved. Arten trues i første rekke av en pågående flatehogst i det kjente utbredelsesområdet, samt at et treslagsskifte til gran og en bekjemping av skogbrann i området er en trussel mot arten på noe lengre sikt.

Fargemyske er en Øst-Europeisk og Vest-Sibirsk plante i maurefamilien, som vokser i lysåpne tørrbakker, kalkberg og hei. Arten var tidligere bare kjent viltvoksende ved Østensjøvannet i Oslo. Det ble imidlertid ikke gjenfunnet her etter 1937. Man regnet arten lenge som utryddet fra Norge, inntil noen få individer ble funnet på Jeløya i 2005. Dette er i dag eneste kjente voksested for arten i Norge. Bildet viser blomster av fargemyske, som besøkes av en liten sommerfugl.

Rovfluer er en stor gruppe fluer hvor både voksne og larver er rovdyr som fanger andre insekter, ofte større enn dem selv. Som voksne sitter ange arter og venter på bestemte utsiktsplasser og er på jakt etter forbipassernende insekter som de kan fange og spise. Bildet viser en hunn av hvitbåndrovflue.

Barkbillen Orthotomicus longicollis er knyttet til nylig døde, saktevokste, grove furutrær, der arten utvikles mellom barken og veden. I Norge var arten lenge kun kjent fra et 100 år gammelt funn gjort i Kongsberg, og den var i forrige rødlistevurdering oppført som antatt regionalt utdødd (RE). I 2019 ble arten påvist rundt Follsjå i Notodden, der den har en levedyktig bestand. Arten er her funnet i gamle, fleraldrete lavlandsfuruskoger som naturlig skjøttes gjennom skogbrann, og som har mye stående død furuved. Arten trues i første rekke av en pågående flatehogst i det kjente utbredelsesområdet, samt at et treslagsskifte til gran og en bekjemping av skogbrann i området er en trussel mot arten på noe lengre sikt.

Rødknapp med besøk av grønn metallsvermer i en artsrik slåtteng.

En gutt som studerer en grønn løvgresshoppe. Grønn løvgresshoppe er vår største gresshoppeart. På grunn av sin størrelse og de lange vingene lar denne arten seg vanskelig forveksle med andre norske arter. Hannens lokkesang er meget kraftig og kan høres på mer enn 100 meters avstand.

Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterlt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme. Her en liten bloddråpesvermer som letter fra en rødknapp. Rødknapp er en attraktiv næringsplante for humler, sommerfugler og andre insekter. En biolog i bakgrunnen.

Hettemåke i sommerdrakt med en uskarp buss i bakgrunnen. Hettemåkene hekker i kolonier ved sjøen og i ferskvann, gjerne i tilknytning til byer. De fleste trekker sørover om vinteren.

Aksveronika (Veronica spicata) er en karplante med hovedforekomst i Norge på kalkberg i indre Oslofjord. Her nærbilde av en plante med en trehumle, som sanker nektar.

Blåvingevannymfe som hviler på en stengel av en starr. Denne øyenstikkerarten lever i tilkntning til bekker og små elver med grus- og sandbunn i lavlandet i Sør-Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland. Den kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker.

Nylagt egg fra kløverblåvinge på en erteplante. Biotopen er åpne områder med vertsplantene, ofte på magre og litt tørre steder. I Norge er arten utbredt på Østlandet nord til den aller sørligste delen av Hedmark og Oppland. Fra Agder foreligger det noen få funn. Antall kjente lokaliteter er rundt 90. På grunn av de pågående endringer i kulturlandskapet, utsettes artens levesteder for negative påvirkninger som gjengroing, granplanting, gjødsling og oppdyrking.