Lunde er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm. Her er den fotografert på Svalbard.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en askestamme. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Pelsblæremose er en sjelden moseart. Den er fuktighetskrevende og vokser på stammer av løvtrær med rik bark.

Sothøneunge (Fulica atra) på matsøk.

Lys hårkjuke er en meget sjelden art som forekommer i osp- og blandingsskog, særlig på tørre og solvarme skrenter, der den er nedbryter på ospelæger. Her fra en skrent langs Tinnsjøen. Kjerneområde i Telemark.

Sivhøne er en riksefugl som hekker i vegetasjonssrike vann og dammer i Sør-Norge.

Klokkesøte er knyttet til næringsfattig myr, næringsfattig kyst-fukthei, dynetrau og til innsjøstrender. Frøene til klokkesøte er kortlevde og er kun spiredyktige i ett til to år. Frøene er avhengig av flekker med naken mark for å spire og er følgelig begunstiget av forstyrrelser i marksjiktet. Klokkesøte drar derfor fordel av for eksempel lyngbrenning og beiting. Kilde: www.artsdatabanken.no Bildet viser klokkesøte i et felt hvor det relativt nylig har vært gjennomført lyngbrenning.

Grov liggende død furustamme (læger) med den kravstore soppen langkjuke (Gloeophyllum protractum) i gammel furuskog. Området som er foreslått vernet som naturreservat har Nord-Europas rikeste forekomster av ulvelav.

Skogsøtgras (Glyceria lithuanica) vokser i fuktige forsumpede skogpartier, ofte langs bekker og elver.

Almeskinn er en nedbryter på grove, døde, avbarkete og harde almestammer, og i sjeldne tilfeller på andre løvtrær.

Korallkjuke er knyttet til gamle eikeskoger og vokser i tilknytning til basen på gamle og grove eiketrær. Den forårsaker hvitråte på eika.

Gyalecta truncigena på gammel grovbarket alm i sørboreal blandingsskog. Arten er bare noen millimeter stor og forekommer hovedsaklig på gamle, grove, ofte styvede løvtrær i edelløvskog og kulturlandskap.

Alvemose er en sjelden mose som er knyttet til rikmyr og rik sumpskog. De fleste forekomstene er fra Akershus og Buskerud, men de fleste funnene er fra før 1900. Alvemose er fredet.

Hapalopilus ochraceolateritius er en sopp knyttet til ferske læger i eldre furuskog.

I Europa er nordlig aniskjuke bare kjent fra Skandinavia, og arten er knyttet til de kontinentale, østlige barskogene. Den vokser på gamle, nesten alltid levende, seljer i landskap rike på gamle seljer. Som navnet antyder, avgir den en karakteristisk lakrislignende lukt. Arten er sjelden og den er i tilbakegang.

Flammebrunpiggen er en sjelden piggsopp som danner mycorrhiza med gran og furu. Den vokser som regel i lysåpen kalkskog.

Hydnellum gracilipes er en meget sjelden piggsopp trolig knyttet til brannpåvirket furuskog eller rike sandfuruskoger. Her er den funnet under en furulåg i mineralrik sandfuruskog i bratte, varme, søvendte skrenter.

Rødnende lutvokssopp virker sterkt knyttet til naturbeitemarker og andre åpne grasmarker, men er også funnet 3-4 steder i skogsbeite. Arten er ofte en god signalart på verdifulle kulturmarkslokaliteter.

Flammevokssopp synes å være sterkt knyttet til naturbeitemarker og andre åpne grasmarker, og virker kravfull. Arten er sjelden.

Mørkskjellet vokssopp Hygrocybe turunda forekommer i semi-naturlige enger og andre åpne grasmarker, med tyngdepunkt i det høyereliggende seterlandskapet i innlandet, dvs. mellomboreal til nordboreal vegetasjonssone.