Vepsevåk er en middels stor rovfugl, med lengre stjert og slakere hals enn de andre våkene - samt et ganske spinkelt nebb. Den livnærer seg av veps, frosk og ulike smådyr. I Norge hekker den hovedsakelig i produktive granskoger i Øst-Norge og sørover til Vest-Agder. Vepsevåk er en trekkfugl som overvintrer i tropisk Afrika. Bildet viser to ungfugler i et reir.

Familien Høstberger driver en liten gård i Telemark hvor de lever mest mulig selvforsynt. Maten dyrker de stort sett selv, samt at de slår høy på gamlemåten for å skaffe fôr til dyra gjennom vinteren. Bildet er fra en liten slåtteteig i Dalen i Telemark som er slått. Hesten bistår i det manuelle arbeidet ute på enga og redskapen bak hesten er en gammel høyvender.

Hybridfrosk er en stor og kraftig frosk som vanligvis har en utpreget grønn farge med mørke flekker og en grønn stripe langs midten av ryggen. Hybridfrosk er oppstått som en krysning mellom de to artene damfrosk og latterfrosk, og er vanskelig å skille fra disse. Hybridfrosk er utbredt over hele Mellom-Europa øst til Moskva og nord til Danmark og Sør-Sverige. Arten ble i 2003 introdusert fra Polen til Finnøy i Rogaland, sammen med damfrosk. Bildet viser hybridfrosk som blåser opp kinnposene under kurtisen på forsommeren.

Spekkhogger er en stor tannhval i delfinfamilien, med en lengde på opptil 9 meter og en vekt på opptil 5,5 tonn. Hannen blir størst. Kroppen er karakteristisk svart med hvit buk, en hvit flekk bak øyet og en grå flekk bak ryggfinnen. De har en trekantet (hann) eller sigdformet (hunn) ryggfinne som kan bli opptil 2 m lang hos hannen. Spekkhoggerne er kraftige og hurtige flokkdyr som samarbeider når de jakter. Stimfisk og sjøpattedyr er viktigste byttedyr. Spekkhoggere finnes i alle verdens hav og er vanlige i norske fystfarvann. Bildet viser en liten flokk med spekkhoggere utenfor Andenes i Vesterålen sammen med en fiskebåt.

Eseltistel er en sjelden plante som i Norge kun har en stabil forekomst på Hvaler i Østfold. Den trives på lysåpne og næringsrike områder, gjerne i forbindelse med urbane miljøer.

Liguster trives best på litt kalkrike berg og skogkanter. Den er forholdsvis uvanlig og er knyttet til strender på rullesteinsstrand og på grov sand og vokser naturlig rundt Oslofjorden.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser to enslige bukker på vandring.

Dølaelva naturreservat ble vernet i 1992 og er en av våre boreale kystregnskoger og den huser flere sjeldne og utryddingstruede lavarter. Naturtypen finnes kun i kyststrøkene i Trøndelag og sør i Nordland og er internasjonalt truet. Lungenever som vokser på gran er ett av kjennetegnene på boreal regnskog.

Lappkjuke er en sjelden kjuke som vokser på grove, delvis barkløse granlæger i produktiv urskogsnær granskog med store mengder død ved.

Steinkobbe er en typisk kystsel, som lever i kolonier spredt langs norskekysten. Arten liker å ligge på skjær og la solen varme opp kroppen. Den jakter etter mat på grunt vann relativt nært land. Den spister fisk som sei, hyse, torsk og sild.

Krykkje er den mest utpregede sjøfuglen av våre måker. Den hekker i kolonier og legger reir på små hyller i bratte fjellskrenter langs kysten vår. Den treffes fra Rogaland til Finnmark og på hele Svalbard.

Kransalger foretrekker innsjøer og tjern med rent og kalkrikt vann. Bildet viser den krevende arten hårpiggkrans i en dam i Moutmarka, Færder nasjonalpark.

Voksen smålom med unger. Smålom er vår vanligste lomart. Den hekker i små fisketomme tjern, men er avhengg av fisk som den henter fra nærliggende vann.

Hvitmureblomstring på Munkesletten. Hvitmure finnes i Norge bare noen få steder innerst i Oslofjorden. Her vokser den på strandenger, strandberg og kalkrike enger.

Dvergdykker (Tachybaptus ruficollis) hekker i små næringsrike dammer og tjern.

Bildet viser breiflabb på sandbunn i et akvarie. Breiflabben kan bli opptil 200 cm lang og veie over 70 kg, men er vanligvis betydelig mindre. Den er som oftest brun eller grå på ryggsiden, med mørkere flekker. Buken er helt hvit. Kroppen er flattrykt med et veldig bredt hode, som utgjør nesten halve lengden av fisken. Brystfinnene er runde og meget store. Den fremste finnestrålen i første ryggfinne er omdannet til et «fiskeredskap» som den bruker for å lokke til seg andre fisker mens den ligger stille. Når byttet er nære nok blir den sugd sugd inn i gapet. Breiflabben er en mester i kamuflasje og går omtrent i ett med bunnen. Breiflabben blir ofte observert halvveis nedgravet i sand og er lett å overse på grunn av sin gode kamuflasje. Den er en typisk bunnfisk. Breiflabb er vanlig i hele østlige del av Atlanteren, men finnes vest i Atlanteren. Den er vanlig langs langs hele Norges kyst. Breiflabb blir regnet som en meget god matfisk og det forgår et kommersielt fiske etter den. Insulin ble første gang isolert fra bukspyttkjertelen til breiflabb.

Stillehavsøsters kommer opprinnelig fra Asia, men er spredd til andre deler av verden for å dyrkes. Dette er en art som forandrer habitatet den etablerer seg i. Den finnes ofte helt oppe i fjærebeltet og tåler tørrlegging på fjære sjø. Den danner tette bestander og kan skape skjellbanker eller rev som endrer miljøet.

En arrdelfin, eller Rissodelfin som den også kalles, er utbredt i tempererte og tropiske deler av alle verdenshav. Noen individer tekker til kalde hav i sommerhalvåret, og kan en sjelden gang observeres langs Norges kyster. Arrdelfinen er en stor delfinart, som kan bli opptil 4 meter lang og oppnå en vekt på 500 kg. Arten har butt og litt kantet hode, uten «nebb». Fargen er ganske jevn eller flekkete og varierer fra mørkegrå til nesten helt hvit. Arrene, som har gitt arten det norske navnet, er mest sannsynlig merker etter tennene fra artsfrender og skyldes dyrenes måte å omgås sosialt på. Noen arr kan også stamme fra sugekoppene til blekksprut som delfinene har spist. Blekksprut er hovedføde, men kan også livnære seg på krill og ulike fiskearter.

Humler er viktige pollinatorer i kulturlandskapet.