Fjellmarinøkkel på artsrik setervoll. Arten er knyttet til kalkrike enger og beitemarker i fjellet.

Bildet viser blant annet fossenever og lungenever på gran i en fossesprutsone. Fossenever er en sjelden lavart som er knyttet til lokaliteter med høy luftfuktighet. Arten har sin hovedutbredelse langs kysten fra Trøndelag til Troms, men finnes også i enkelte fuktige bekkekløfter på Østlandet. I bekkekløftene på Østlandet kan vi finne fossenever i velutviklede fossesprøytsoner, og disse er en utforming av boreal regnskog og har flere arter felles med de boreale regnskogene i Midt-Norge. Lungenever er en signalart for disse miljøene. I bakgrunnen kan fossen sees.

Jerv (Gulo gulo) fotografert i vill tilstand i Finland. Jerv er Skandinavias største mårdyr. I Norge er jerven i stor grad et høyfjelldyr, som først og fremst livnærer seg av kadaver av rein. I Finland, der dette bildet er tatt ved utlagt åte, er jerven et utpreget skogsdyr som har en mer variert kost. Jerven trues av jakt og ulovlig etterstrebelse og oppdeling av leveområder.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Gammelt, grovt, og delvis hult styvingstre av bjørk på beite. Treet er ikke styvet på mange år.

Mosen psylommemose vokser på kalkrike blokk og berg i fuktige skogsmiljø og langs bekker i skog. Her fra vestvendte kalkberg langs Frierfjorden.

Jaktfalk er vår største falk, omtrent på størrelse med en ravn. Fuglen er kraftigere og har bredere og buttere vinger enn vandrefalk, samt med mindre markert mustasje. Den er hovedsakelig standfugl, som hekker meget spredt i kyst- og fjellområder over store deler av landet. Jaktfalk overtar ravne- og fjellvåkreir i bratte fjellskråninger. Ryper (fjellet) og sjøfugl (kyst) er viktigste næringsvalg. Bestanden har gått tilbake de siste 100 år, sannsynligvis som følge av reduserte rypebestander, forstyrrelse og faunakriminalitet. Bildet viser en ungfugl under jakt.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på hånden til Oddvar Hansen. En av forskerne hos NINA som jobber med bestandovervåkningen av eremitt på Tønsberg kirkegård. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Blomsterfluen engdroneflue er som mange andre blomsterfluer viktige pollinatorer for mange plantearter. Her på knoppurt i artsrik slåtteng.

Mørkmispel eller mupinmispel er en flerårig busk fra Sentral- og Nord-Kina som blir opp til 4 m høy. Den er en slektning av den langt vanligere bulkemispel. Fruktene spres med fugl. Arten er kommet inn i ny tid som hageplante og har et stort potensiale i kyststrøk fra Oslofjorden til Trøndelag. Arten invaderer middels rike til rike skogtyper. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Kilde: Artsdatabanken.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser to knølhval med blåst i motlys.

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser gul horvalmue på sandstrand på Søndre Søster i Ytre Hvaler nasjonalpark.

Overkjørsler kan være en vesentlig dødsårsak for frosk der de må passere veier på sin vandring til eller fra yngeldam. Her en påkjørt buttsnutefrosk (Rana temporaria).

Huldrestry (Usnea longissima) er funnet i eldre edelløvskog i Sogn og Fjordane. Her er den svært sjelden. Forøvrig er den knyttet til gammle naturskoger av gran i Øst-Norge.

Åkergjøkhumle som sanker nektar på rødknapp. Rødknapp er en verdifull næringsplante for humler og mange andre insekter. Åkergjøkhumle er en relativt vanlig, men ofte fåtallig, art som forekommer særlig i kyststrøkene opp til Trøndelag. Den er sosialparasitt på åkerhumle, men har et snevrere utbredelsesområde enn verten. Dronningen har gult krage- og skutellbånd og svart bakkropp som er gulaktig på sidene bakerst. Hannen er ofte mer omfattende gulfarget på bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Gulgrønn melsørsopp er en sjelden slørsopp som danner mykorrhiza med lind og hassel i kalklindeskog, men kan også finnes i rike hasselkratt i kulturlandskapet. Her er den fotografert i en kalklindeskog i Nesøytjern naturreservat.

Vårfluer (Trichoptera) er en stor gruppe ferskvannsinsekter med 293 arter registrert her i landet.

Krykkje er den mest utpregede sjøfuglen av våre måker. Den hekker i kolonier og legger reir på små hyller i bratte fjellskrenter langs kysten vår. Den treffes fra Rogaland til Finnmark og på hele Svalbard.

Gammel slåtteeng med orkideen søstermarihånd. Arten er typisk for gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger i midtre Telemark. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Falkbregne er en forholdsvis uvanlig art som en kan finne i løvskog på baserik og grunnlendt mark. Den finnes spredt i kyststrøk fra Akershus til Nord-Trøndelag. Bare funnet noen få steder i Danmark og Sverige mens den er utdødd i Finland.