Rogn (Sorbus aucuparia) er et av være vanlige trær, med store blader som er oppdelt i parvise, frie småblad. Bladene får ofte kraftig rød farge like før de faller av om høsten.

Alke hekker i kolonier i utilgjengelige streinsprekker og på klippehyller. I Norge er den vanlig langs kysten fra Møre og Romsdal og nordover.

Vortenål vokser oftest i moderat skyggefulle områder i noe fuktig skog. Den forekommer oftest på høgstubber av bartrær, men er også registrert på ulike løvtrær.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Siste halvedel av april og starten av mai er høytid for storfuglen. Da er det tid for tiurleik og hannen viser seg med sin flotteste prakt i håp om å tiltrekke seg flest mulig røy. Her er det nærbilder av en spillende tiur sammen med røy.

Sauer og lam på innmarksbeite i ravinelandskap.

Et ekorn sitter i kanten av en dam.

Bildet viser gjøkhumle og firflekket blomsterbukk på rødknapp. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insektarter.

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larver av fjellbjørkemålere på et bjørkeblad.

Piggtråd langs grensen til Koksabukta naturreservat.

En polarmåke forsøker å finne noe mat innimellom hvalrossene. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Lavarten lys brannstubbelav er knyttet til brent furuved, hovedsaklig i naturskogpreget, mer eller mindre lysåpen furuskog. Arten bruker lang tid på å etablere seg og antas å være sårbar for redusert skogbrannfrekvens og avvirkning/rydding av brannskadde trær på brannflater.

Flokk med rastende tundragjess og hvitkinngjess under trekk. Hvitkinngjensene i bakgrunnen.

Havsule er en stor sjøfugl med et vingespenn opp mot ca 180 cm. Den hekker i bratte kystfjell i store kolonier. Det er en dyktig stupdykker og kan komme opp i 100km/t i disse stupene.

Kystdoggnål (Sclerophora peronella) er en liten knappenålslav som krever høy luftfuktighet. Bildet er fra en barkløs gammel høystubbe av bjørk.

Huldrestry har gått kraftig tilbake som følge av hogst og luftforurensning. Laven er knyttet til gamle og fuktige granskoger i østvedte åssider og bekkekløfter.

Lodnefiol er knyttet til halvåpne løvskoger, helst på kalkrik berggrunn, og blomstrer tidlig om våren. De fleste norske funn er gjort i Oslo, Hole, Horten og på Jeløya.

Ekorn er vanlig i barskog i hele landet, men trives også i løvskog. Ekornet lever av nøtter, røtter, frø og knopper, men kan også ta egg og fugleunger. Gran- og furukongler er spesielt viktige siden de ofte finnes i store mengder nesten hele året. Ved overskudd av mat samler den gjerne et lager. Ekornet finnes i hele Europa og Nord-Asia opp til tundraen og sydgrense ved Middelhavet/Kaukasus.

Rødglenten er en ganske stor rovfugl i haukefamilien. Den har rødbrun, spraglet fjærdrakt og lang, kløftet stjert. Rødglente hekker utbredt i Sentral- og Vest-Europa nord til Sør-Sverige. Rødglentas bestnadsutvikling i Sør-Skandinavia er en av naturvernet suksesshistorier. På slutten av 1800-tallet, da arten var en vanlig hekkefugl i Sør-Sverige, ble det også gjort flere hekkefunn i Østfold. Deretter forsvant arten fra Norge, og ble etterhvert så sjelden i Sverige at man fryktet at den ville bli utryddet der. Etter at det ble satt igang en redningsaksjon for arten i Sverge har imidlertid bestanden økt betydelig. I dag hekker det flere tusen par i vårt naboland, den registreres stadig oftere i Sør-Norge og for første gang på over hundre år ble den i 2020 igjen registrert hekkende i Østfold. Dette viser at naturverntiltak nytter.

Hybridfrosk er en stor og kraftig frosk som vanligvis har en utpreget grønn farge med mørke flekker og en grønn stripe langs midten av ryggen. Hybridfrosk er oppstått som en krysning mellom de to artene damfrosk og latterfrosk, og er vanskelig å skille fra disse. Hybridfrosk er utbredt over hele Mellom-Europa øst til Moskva og nord til Danmark og Sør-Sverige. Arten ble i 2003 introdusert fra Polen til Finnøy i Rogaland, sammen med damfrosk.