Spettmeis er Norges eneste fugl som kan gå med hodet nedover på stammen. Det er en utpreget løvskogsfugl og foretrekker høyvokst, grovstammet gammel skog, men er også vanlig i kulturlandskap med innslag av store løvtrær. Spettmeisen er en standfugl og livnærer seg mye på eike- og hasselnøtter om vinteren. Spettmeisen er en hullruger og legger gjerne egg i fuglekasser. Er hullet for stort murer den igjen deler av åpningen.

Plukking av hvitveis er en trivelig aktivitet i vårskogen.

Grønne tak bidrar til flere positive miljøeffekter, som forsinkelse av avrenningen i nedbørsperioder / flomdemping, redusert kjølebehov sommerstid, bedre isolasjon vinterstid, luftrensning og berikelse av biologisk mangfold. Her er den naturlig hjemmehørende planten bitterbergknapp plantet.

Strandsone i indre Oslofjord som er sterkt påvirket av fremmede planter og ulike naturinngrep, som utfylling av masser, småbåthavn, bygninger, parkeringsplass og gang-/sykkelvei. Strandkarse og den fremmede arten rynkerose dominerer her. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken.

Dødvedrike ospemiljører er svært verdifulle skogmiljøer for mange sjeldne og truede sopp og insektarter. Samtidig er de viktige miljøer for fugl, særlig hakkespetter. Her et unikt slikt område.

Orkideen flekkmarihånd i fattig, men artsrik eng.

Puppeskall etter sommerfuglen Scardia boletella på toppen av knuskkjuke. På grunn av at arten er stor, kreves det rikelig tilgang på substrat for å opprettholde en populasjon. I Norge er arten tidligere kjent fra fem lokaliteter i den sydøstlige delen av landet. I Norge er arten kjent fra Sørlandet og det sentrale Østlandet, for det meste noe inn fra kysten. Det er gjort mange nye funn i Telemark og rundt Oslofjorden de seneste år som er et resultat av aktivt søk etter arten. Dette er i hovedsak spor etter arten i form av lett kjennelige klekkehull, noen ganger med tomme utstikkende pupper. Arten påvirkes negativt av moderne driftsformer i skogbruket der store flater snauhogges, noe som bevirker reduksjon og fragmentering av egnede habitater.

Senvinter og vår er en viktig tid for orrfuglen. Det er da hannene samles på de tradisjonelle spillplassene og kjemper om hunnenes gunst. Spillplassen er gjerne en åpen myr, men kan også være et islagt vann eller åpne koller i fjellskoggrensa. Kampene kan være harde da det stort sett bare er de tøffeste som får mulighet til å parre seg med orrhønene. Orrhønene kommer inn på leiken i slutten av april til starten av mai litt avhengig av hvor høyt over havet, og hvor i landet leiken er. På bildet spankulerer høna mellom hanene på leiken.

Rasmarkslørsopp danner mykorrhiza med lind, hassel og (trolig) eik, i kalklindeskog men også hagemarkskog med hassel og eik på kalk. Arten er en av flere sjeldne spesialiserte kalklindeskogsarter.

Polarlomvi er en typisk alkefugl med svart og hvit fjærdrakt. Den ligner på lomvi, men har litt kortere og kraftigere nebb med en smal hvit stripe langs kanten av overnebbet. Polarlomvien er en arktisk art som på fastlandsnorge kun hekker i meget små antall i noen få fuglefjell i Finnmark. Den er imidlertid en tallrik hekkefugl i fuglefjell på Bjørnøya og Spitsbergen og ellers sirkumpolart gjennom hele Arktis. Den hekker i tette kolonier på smale hyller i bratte klippevegger, ofte flere tusen par sammen. Bildet viser polarlomvi på vannet ved hekkeplassen.

Flytegro er en flerårig vannplante i vassgrofamilien, som er svært svært sjeldent forekommende i Norge. I nyere tid er den bare er funnet i noen få innsjøer i Nordmarka og Lillomarka ved Oslo og noen dammer ved Larvik og Fredrikstad. Der de finnes kan de imidlertid gjerne opptre i massebestander på mange tusen planter. Arten vokser på relativt grunt vann og blir opptil 1 m høy, med blader og blomster som flyter på overflaten. Blomstene er hvite, med gul flekk ved basis av kronbladene. Arten er fredet i Norge.

Orrhane som spiller i kanten av en myr.

Rødstjert er en liten trostefugl med rødbrun stjert, som den stadig vipper opp og ned. Hannen er fargerik, med svart strupe og ansikt, hvit panne, askegrå rygg og rødorrange bryst. Hunnen er nokså ensfarget gråbrun. Sangen er meget melodisk. Den hekker i hull i trær, hulrom på bakken og fuglekasser i ulike skogstyper over hele landet. Rødstjert er en trekkfugl, som overvintrer i Afrika. Bildet viser en rødstjert hann.

En hjell, fiskehjell eller fiskehesje er et reisverk eller stillas for utendørs produksjon av tørrfisk. Det er en gammel og tradisjonsrik form for konservering av fisk som fortsatt i dag er mye brukt. Det er spesielt torsk som brukes, men sei, hyse, lange og brosme brukes også. Bidlet viser fiskehjeller fylt med torsk i Sund i Lofoten.

Rød skogfrue er en av våre største og vakreste orkideer. Den er svært sjelden og vokser i tørr halvåpen kalkfuruskog. Den har fått sin egen handlingsplan og følges nøye opp. Her er den fotografert i en lokalitet med Norges rikeste forekomst, men selv her er det kun kjent ca 30 individer.

Orkideen rødflangre vokser på tørr, kalkholdig grus- eller sandjord. Karakterart for tørr kalkfuruskog.

Slåttemark er en naturtype som det har blitt mye mindre av de siste tiårene. Slåttemark på ugjødsla og rik mark er svært artsrike og viktig å vare på. Bildet viser engene rundt Solli i Asker hvor det bl.a. er mye grov nattfiol. Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde denne floraen. Grov nattfiol er knytta til beite- og slåtteenger, samt lysåpen skog, for det meste på baserik grunn. På bildet vises også mye blåfjær, smalkjempe og gulaks.

Knølhval og brelandskap. Økt avsmelting av isbreene i Antarktis, som inneholder 90 % av verdens ferskvann, vil kunne føre til omfattende global oppvarming og havnivåstigning.

Bildet viser en hann av sjøorre. Sjøorre er en av våre største dykkender. Den ligner på svartand, men skilles på det hvite vingespeilet, som er tydelig i flukt. Hannen er kullsvart, med en liten hvit flekk under øyet. Nebbet er overveiende rødgult og oppsvulmet ved basis. Hunnen er overveiende mørkebrun, med en lys flekk foran og en bak øyet. Sjøorre hekker i høyereliggende vann i Sør-Norge og spredt nordover til Finnmark. TiI andre tider av året er den å finne langs store deler av norskekysten.

Russesvalerot har på øyene i Oslofjorden blitt et stort problem. Den er svært ekspansiv og danner tette bestander i de sårbare naturtypene på øyene. Bekjempelese er mest effektiv hvis en får dratt opp rotsystemet, men dette er en tidkrevende jobb. Russesvalerot står oppført på svartelista utgitt av Artsdatabanken.