Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Bøksanger (Phylloscopus sibilatrix) er karakteristisk for frodige løvskoger. Den er lett å kjenne igjen på den trillende sangen som høres ut som en mynt som snurrer på et bord.

Stuvkraterlav vokser i hovedsak på grov stammebark på svært gamle alme- og asketrær, ofte gamle styvingstrær som står igjen i høstingsskog og kulturlandskap. Her fra en grov alm.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Bildet viser en svalbardrype-hann. Svalbardrype er en stedegen underart av fjellrype, men er større og mer rødbrun i sommerdrakt enn fjellrype på fastlandet. Det er den eneste landfuglen som oppholder seg på Svalbard året rundt. Utbredelsen er begrenset til Svalbard og Frans Josefs land. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Vår i skogen med blåveis. Blåveis er en god indikator på rikt jordsmonn.

Gråstrupedykker er en forholdsvis stor dykker. Om sommeren har den kastanjebrun hals, og svart kalott og nakke. Det grå hake- og kinnpartiet lyser på lang avstand. Om vinteren forsvinner den brune halsfargen. Gråstrypedykker har en østlige utbredelse i Europa, der den hekker i næringsrike våtmarker. Det finnes relativt små hekkebestander i Danmark og Sverige, samt at noen få par hekker i Norge (Troms). I vinterhalvåret fra september til april er arten ganske vanlig forekommende langs store deler av norskekysten nord til Troms. Bildet viser gråstrupedykker på hekkeplass i sommerdrakt, med knoppsvane i bakgrunnen.

Voksen tornskate som varsler. Tornskata hekker gjerne i åpent kulturlandskap eller på hogstflater med spredte busker og trær.

Alkekonge er den minste av de europeiske alkefuglene, og er en tettbygd og kompakt alkefugl med korte bein og et kort, butt nebb. Den hekker i steinurer og i sprekker og hulrom i bergvegger i arktis. Om vinteren er den vanlig forekommende langs norges kyst. Alkekonge er den mest tallrike fuglearten på Svalbard og en av de mest tallrike sjøfuglartene i verden. Bildet viser en flokk alkekonge på vei til eller fra hekkeplass.

Orrhaner på leik som utfordrer hverandre.

Kortnebbgåsflokk under trekket. Arten hekker i arkisk tundra på Grønland, Island og Svalbard, og overvintrer i Storbritania og langs Vadehavet fra Belgia til Danmark. Titusenvis av kortnebbgjess passerer Fastlands-Norge under trekket og raster flere steder, spesielt i Midt-Norge. Kortnebbgås er mindre og mer kompakt bygd enn de fleste andre grå gjess. Arten kjennetegnes av rosa bein, kort og mørkt nebb (litt rosa), mørkt hode i, kort hals og lys blågrå vingeoverside og rygg.

Eikegreinkjuke (Pachykytospora tuberculosa) står på den norske rødlista (2006). Arten er knyttet til gamle eiekskoger og vokser da som regel på undersiden av grove grener på eik. Eikegreinkjuke er en vednedbryter og skaper hvitråte på eika. Her er den fotografert i Jomfruland landskapsvernområde.

Gråmåka er en av våre mer vanlig måker. Den hekker langs hele kysten vår, men også fåtallig i innlandet. Bildet viser en måke som rister av seg vann.

Sandområder i Norge har ofte en artsrik og til dels unik invertebratfauna. Dette er områder med en spredt og flekkvis utbredelse som pga. spesielle naturforhold inneholder livsmiljøer for en lang rekke arter med spesielle miljøkrav. I slike miljøer lever ofte mange sjeldne og rødlistede arter av karplanter, sopp og ikke minst insekter. Dette sandområdet langs kysten på Hvaler er et spesielt viktig leveområde for mange rødlistede insekter og karplanter.

Åpen grunnlendt kalkmark mot sjøen med urterik flora. Disse varme, tørre og kalkrike miljøene er viktige for en rekke arter.

Hagelupin er en introdusert hageplante som ofte danner monokulturer langs veikanter og i andre enger. Arten er i sterk spredning og utkonkurrerer naturlig hjemmehørende vegetasjon. Arten ødelegger også på sikt livsvilkårene for arter som er avhengig av næringsfattig jord ved å binde nitrogen.

Garnfiske etter sild resulterte i et fullt garn med makrell denne dagen i Fløan ved Lauvsnes i Flatanger kommune.

Våren er parringstid for paddene. Her er det en padde som ligger i vannflaten og venter på en make.

Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa. Den har fått status som en av verdens mest problamatiske planter fordi den danner massive og høye forekomster som effektivt konkurerer ut annen vegetasjon og som nesten er svært vanskelig å bli kvitt. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert. Bildet viser en forekomst med parkslirekne som nettopp er behandlet med plantevernmiddelet glyfocat.

Villreinen lever i fjellområder i Sør-Norge. Nesten hele den europeiske bestanden av villrein lever her, noe som gjør den til en ansvarsart som vi er særlig forpliktet til å ta vare på. Opprinnelig fantes det villrein i hele landet, men mye har endret seg i løpet av de siste hundre årene. I Nord-Norge ble det en gradvis overgang til tamreindrift, mens villreinflokkene i Sør-Norge holdt på å bli utryddet på grunn av jakt. Utbygging og menneskelig aktivitet har ført til en oppsplitting av arealene villreinen kan bruke. Villreinen som tidligere kunne forflytte seg ganske fritt innenfor fire store sammenhengende fjellområder i Sør-Norge, bruker i dag 24 mer eller mindre adskilte områder. Presset på leveområdene har økt og pågår fortsatt. Sykdom og klimaendringer er også del av utfordringsbildet i dag. Villreinen blir ofte omtalt som fjellets nomade, siden det marginale og ustabile livsgrunnlaget i fjellet krever at villreinen ofte må forflytte seg over store avstander for å finne tilstrekkelig mat. Klima, vegetasjon, geografiske forhold og menneskelig aktivitet er avgjørende for hvor villreinen vandrer til ulike årstider. Bildet viser en reinsbukk og to simler i brunstiden om høsten.