Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet på Værlandet.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Kammarimjelle i blomstring. Kammarimjelle har gått sterkt tilbake de siste hundre år som følge av intensivering av jordbruket og opphør av beite og slått. Planten vokser på tørre enger, beiter, krattskog og langs aktivt skjøttede veikanter på baserik grunn. Arten er nær ved å dø ut i Norge. Den vanligste varianten har purpurrøde blomster, men det finnes også en gul variant som vokser i Horten kommune.

Gulveisen vokser i næringsrik løvskog og har en svært oppdelt utbredelse. I bærum finner en den bl.a. i Kjaglidalen naturreservat og i partier langs Isielva. Dette bildet er tatt ved Bjørum.

Gjenåpning av naturlikt bekkeløp i urbant miljø. Gjenåpning av bekkelløp regulerer avrennningen i nedbørsperioder og kan på den måten dempe flom. Samtidig er de estetisk innbydende og kan være viktige for å ivareta og tilbakeføre biologisk mangfold.

Tropiske korallrev er bland de mest artsrike og biologisk verdifulle naturmiljøene i verden. Korallrevene er samtidig sterkt truet av inngrep og klimaendringer. Great Barrier Reef i Australia er verdens største korallrev og har blitt sterkt berørt av klimaendringene. I 2016 og 2017 var det omfattende bleking av korallene på Great Barrier Reef og en antar at så mye som halvparten av revet ble berørt i denne perioden. Bleking er en prosess initiert av at vannet hvor korallene lever blir for varmt slik at algene i korallene dør. Dette er synlig ved at korallene mister de flotte fargene sine. Hvis tilstanden normaliserer seg kan algene komme tilbake, men dette tar lang tid. Mye av det som ble bleket i 2016 og 2017 har allerede dødd.

En jente, som har bundet seg en krans av blomster, ved hestebeite.

Marin forsøpling har blitt et stort miljøproblem, også i arktis og for arktiske dyr. Plastprodukter bidrar til forurensing av verdenshavene, tas opp i næringskjeden og blir sannsynligvis til slutt en del av vår mat. Bildet viser ilanddrevet marin forsøpling ved Adventdalen.

Kiting på vinteren har blitt en veldig populær aktivitet for mange. Muligheten for å forflytte seg raskt og langt kun ved hjelp av vind har gjort mange fjellområder langt mer tilgjengelig enn tidligere og det har også sine negative konsekvenser. Konflikten mellom kitere og reinsdyr er reell. Hardangervidda er ett av områdene som er populært for kiting og da spesielt langs riksveg 7 nord på vidda.

Bever lager karakteristiske sportegn når deg feller trær og gnager bark. Her har den spist bjørk på vårsnø langs en bekk. Den europeiske beveren er den største gnageren på den nordlige halvkule. Dyret er med på skape sitt eget miljø ved å bygge dammer og store beverhytter som de bor i.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Flytegro er en flerårig vannplante i vassgrofamilien, som er svært svært sjeldent forekommende i Norge. I nyere tid er den bare er funnet i noen få innsjøer i Nordmarka og Lillomarka ved Oslo og noen dammer ved Larvik og Fredrikstad. Der de finnes kan de imidlertid gjerne opptre i massebestander på mange tusen planter. Arten vokser på relativt grunt vann og blir opptil 1 m høy, med blader og blomster som flyter på overflaten. Blomstene er hvite, med gul flekk ved basis av kronbladene. Arten er fredet i Norge.

Bildet viser Oddvar Hanssen fra NINA som i 2017 holder på å sette ut fem voksne eremittbiller på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Anders står med et feierkamera og følger med på billenes bevegelser nede i hulrommet i treet.

En gammel rikmyr i Asker har i mange år grodd veldig igjen med gran. Grøfter som ble anlagt på femtitallet har medført uttørring av myra slik at omfattende restaurering er nødvendig for å få tilbake noen av de opprinnelige verdiene. Tetting av grøftene er en viktig oppgave og her gjøres det ved å sette ned plastkiler som stopper vanngjennomstrømmingen i grøftene. Bildet viser resultatet etter tetting lenger ned i enden av bildet. Myra er levested for den sjeldne myrflangra. Den vokser i dag kun to steder i Akershus.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap, med en alder på opptil 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og strakte seg da helt fra Øsfold og Lista i Sør-Norge til Lofoten i Nord-Norge. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier, og vi har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. Lyngheiene er unike i sin utforming. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. Bildet viser en ryddet og brent kystlynghei, samt strandberg og fukteng, på ytre Speken ved Lyngør i Tvedestrand kommune. Dette er en av de mest verdifulle områdene med kystlynghei i Aust Agder. Området inngår i Raet nasjonalpark.

Svalerot er funnet/dokumentert to ganger i Ak Oslo på 1860-tallet. Det kan dreie seg om indigene forekomster (de nærmeste kjente er ved Göteborg), men det kan også være rester fra dyrkning som medisinplante. I så tilfelle har den trolig vært i landet før 1800. Det er ingen funn de siste 145 år. (Kilde www.artsdatabanken.no)

Trollsotbeger er en skorpelav som forekommer på bark og på bar ved av gamle og døde grantrær. Den er også funnet på eik og bjørk. Den vokser i lysåpne skoger med god tilgang på gamle og døde grantrær og signaliserer god kontinuitet i dette substratet. Karakteristisk for sotlavene er de svarte apotheciene med svart sporemasse som sverter av når en tar på dem.

Sitkagrana ble først plantet i Norge ved overgangen til 1900-tallet, og fra rundt 1950 spilte den en viktig rolle i skogreising på kysten av Vestlandet og i Nord-Norge. Sitkagrana vokser raskere og har en større produksjon enn både gran, furu og bjørk, og i dag har vi om lag 500 000 dekar sitkagranskog i Norge. Treet har blågrønne og svært spisse nåler som har to hvite bånd på undersiden. På avstand får treet derfor et grålig skjær over seg. Kilde: www.sabima.no Her er treet fotografert på Vågsøy, ytterst i Nordfjord.

Farlige kjemiske stoffer og stoffblandinger (kjemikalier) skal klassifiseres og merkes med faresymboler, i tillegg til fare- og sikkerhetsinformasjon på norsk. Det nye regelverket trådte i kraft i Norge i 2012. Merkingen informerer om skader som kan oppstå ved bruk. Her vises symboler for kjemikalier som er brannfarlige.

Billen Melasis buprestoides er kun kjent fra 6 lokaliteter fra Songdalen i Vest-Agder og opp til Larvik i Vestfold. Den er knyttet til død ved i lysåpen løvskog. Melasis buprestoides har spredte forekomster i Nord -, Mellom - og Sydeuropa. Den er mer hyppig forekommende i de sydøstre deler av Sverige. Denne billen er fotografert fra samlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.arsdatabanken.no og den danske rødlista.