Barsebäcks kjernekraftverk er ett nedlagt kjernekraftverk ved Østersund mellom Malmø och Landskrona i Skåne. Kjernekraftverks to reaktorer ble tatt ut av drift i hhv. 1999 og 2005, etter flere uhell og omfattende protester. 40% av Sveriges energiproduksjon er kjernekraft. Kjernekraft er elektrisk energi produsert i et kjernekraftverk ved hjelp av kjernefysisk fisjon eller fusjon. Kjernekraftverk er omstridt og møter stor motstand mange steder på grunn av at radioaktiv forurensning kan skade mennesker, planter og dyr, og kan i verste fall gjøre store områder ubeboelige i lang tid. Enkelte radioaktive stoffer tar svært lang tid å bryte ned.

Kveldsstemning ved Røvoltjønnan i Femunden nasjonalpark.

Skogbrann er en viktig og naturlig økologisk faktor i skog. Mange arter og skogtyper er tilpasset jevnlige branner og mange arter er helt avhengig av brent trevirke og skogmiljøer som dannes som følge av brann for å overleve. En brann fører til at vi får mye død ved i skogen, noe som bl.a. insekter og i neste omgang fugler drar nytte av. Her fra en brann som nylig er slukket, men der det fortsatt ulmer.

Myrflangre (Epipactis palustris) er en sjelden orkidee som vokser på myrer og våte enger på kalkrik grunn. Bildet er fra Ultvedttjern naturreservat i Ringerike kommune i Buskerud. Arten er begunstiget av slått ved at konkurransesterke arter blir holdt nede.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Ekorn er vanlig i barskog i hele landet, men trives også i løvskog. Ekornet lever av nøtter, røtter, frø og knopper, men kan også ta egg og fugleunger. Gran- og furukongler er spesielt viktige siden de ofte finnes i store mengder nesten hele året. Ved overskudd av mat samler den gjerne et lager. Ekornet finnes i hele Europa og Nord-Asia opp til tundraen og sydgrense ved Middelhavet/Kaukasus.

Rødsildre vokser på kalkrik grusjord i fjellet og på tundraen. Den vokser ofte i matter med krypende stengler. Her er den fotografert ved fuglefjellet på Diabasodden på Svalbard.

Jakten på klimavennlig energi har medført at mange av våre vassdrag har blitt lagt i rør. I enkelte tilfeller vil også viktige naturverdier gå tapt da inngrepene kan blir store ved denne utbyggingen. Bildet viser utbyggingen av elva Veikleåa med Jorda kraftverk. Her har i tillegg et viktig argument vært å flomsikre elva da hyppigere og større flommer har blitt en utfordring med de pågående klimaendringene.

En gammel rikmyr i Asker har i mange år grodd veldig igjen med gran. Grøfter som ble anlagt på femtitallet har medført uttørring av myra slik at omfattende restaurering er nødvendig for å få tilbake noen av de opprinnelige verdiene. Tetting av grøftene er en viktig oppgave og her gjøres det ved å sette ned plastkiler som stopper vanngjennomstrømmingen i grøftene. Myra er levested for den sjeldne myrflangra. Den vokser i dag kun to steder i Akershus.

Taiganål er en knappenålslav som hovedsaklig vokser på naken ved av gran. Arten finnes oftest på beskyttede partier av gamle grantrær som har stagnert i vekst. Arten er knyttet til skog med store naturverdier og er dermed en god signalart.

Utbyggingspresset er stort i kommunene rundt indre Oslofjord. Dette har ført at få kyststrekninger er uberørt av inngrep. Bolig og havneutbyggingen ved Nordre Spro er trolig ett av de største og mest skadelige naturinngrepene i indre Oslofjord i nyere tid. 450 boliger og en stor småbåthavn vil erstatte truet og biologisk verdifull kystnatur.

Fjørekåll (Armeria maritima) er en salttollerant plante som gjerne vokser ute ved brenningene.

Gammel brannpåvirket furunaturskog i lavlandet med innslag av gamle trær på over 200 år og såkalte kelo-elementer av død ved som er viktig for svært mange sjeldne og rødlistede arter. Slike skoger er av internasjonal verdi for biologisk mangfold.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

To barn håper på fast fisk på kroken ved Røvoltjønnan i Femunden nasjonalpark.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Billen Melasis buprestoides er kun kjent fra 6 lokaliteter fra Songdalen i Vest-Agder og opp til Larvik i Vestfold. Den er knyttet til død ved i lysåpen løvskog. Melasis buprestoides har spredte forekomster i Nord -, Mellom - og Sydeuropa. Den er mer hyppig forekommende i de sydøstre deler av Sverige. Denne billen er fotografert fra samlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.arsdatabanken.no og den danske rødlista.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Anleggelse av gjenåpnet bekkeløp i parkmiljø med naturlig rensedam, der det er plantet ut naturlig hjemmehørende våtmarksvegetasjon. Naturlige rensedammer bidrar til å gjøre vannet klarere og renere, ved sedimentering av partikler og plantenes filtrering av av vannet. Bekkelløp og rensedammer regulerer også avrennningen i nedbørsperioder og kan på den måten dempe flom. Samtidig er de estetisk innbydende og kan være viktige for å ivareta og tilbakeføre biologisk mangfold.