Portrett av tyvjo. Tyvjo er den vanligste av joene i Norge og hekker langs nesten hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften.

Bygging av veier medfører ofte store inngrep i verdifull vassdragsnatur, særlig når slike legges langs elve- og bekkedaler. Her er en bekk lagt i rør under Europevei 6 (E6) i Drivdalen ved Dovrefjell.

Rjukandefossen i Hemsedal er mektig både i lyd og bilde, ved stor vannføring ruver fosserøyken flere titalls meter i været.

Laksen har et relativt lite, spisst hode og slank kropp, som er tykkest ved ryggfinnen. Den kan lett forveksles med sjøørret, men har lengre og smalere halefinnerot, svak kløft i halefinnen (sjøørret nesten rett) og få eller ingen kroppsflekker under sidelinjen. Laks lever i Nordatlanteren og vandrer om høsten opp i tilstøtende elver med steinbunn for å gyte. Når yngelen har blitt 2–5 år, vandrer den fra elva og ut i havet. Laksen er svært ettertraktet blant sportsfiskere, samtidig som oppdrett av laks er en av norges viktigste eksportnæringer. Bildet viser laks om natten på gyteplass i Akerselva.

Den sjeldne orkideen svartkurle (Nigritelle nigra) vokser bl.a. på kalkrike, ugjødsla og velhevda slåtteenger. Her er den fotografert ved Sølendet i Røros kommune.

Gulerla har en form som er ganske lik linerle, men med en gul underside og en mer olivenfarget overside. Hunnen har mattere farger og ryggen er mer grå enn hos hannen. Arten er utbredt over det meste av den Europa og i Alaska. Den er en insekteter som lever i åpent landskap, helst ved våtmarker og gjerne i tilknytning til beiteområder. Gulerle er en utpreget langdistanse-trekkfugl som overvintrer i tropisk afrika, kommer til Norge i mai og forlater landet igjen i september. Bildet viser en gulerle hann som sitter på en kvist.

Ved de nedlagte kobbergruvene ved Røros, som står på UNESCOs verdensarvliste, lever mange lavarter som er knyttet til berg med høyt innhold av tungmetaller som jern, sink, kobber, nikkel, bly og kobolt. De kalles gjerne «heavy metal lav». Mange av artene er sjeldne og noen er truet. DNA-teknikker har vist at det også finnes et stort, helt ubeskrevet artsmangfold her. Bildet viser biolog som kartlegger tungmetall-lav ved Muggruva. Mye av laven som er synlig på berget i forgunnet her er spesialiserte tungmetall-lav, som kobbergranittlav og mønjelav.

Kongørna er vår nest største rovfugl. Ungfuglen er mørkebrun med hvite felter midt på vingene, og hvit basis av halen. Den får fullvoksen drakt etter 4–5 år og blir da nokså ensfarget gyllenbrun uten hvite partier. I Norge hekker kongeørnen i nesten hele landet, fra Agder til Øst-Finnmark. Den er vanligst i fjellskog og i høyfjellet, men forekommer også langs store deler av kysten. Kogeørna er en allsidig jeger som bl.a. livnærer seg av ender, hare, rev og hønsefugl, men også i stor grad åtsler. Bildet viser ung kongeørn i flukt. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Tranen er en stor fugl som trives best på store myrer i barskog og fjellskog. Det er en trekkfugl som kommer til Norge i april. Her er den fotografert i Sverige ved Hornborgasjøen.

Myrflangre er en sjelden orkidee som vokser på myrer og våte enger på kalkrik grunn. Bildet er fra Gjellebekkmyrene naturreservat i Lier kommune i Buskerud. Arten er begunstiget av slått ved at konkurransesterke arter blir holdt nede.

Lossing av kull på skip ved kullhavna i Longyearbyen, med lastebildekk i forgrunnen. Kulldriften på Svalbard har satt sine tydelige spor. Gruvevirksomhet medfører store naturinngrep. Med denne virksomheten følger også kull som forurenser og endrer jordmonn, vegetasjon og påvirker dyreliv. Kull er et fossilt brensel som spiller en viktig rolle i verdens energiproduksjon som energikilde i kullfyrte varmekraftverk. Kull regnes som den mest forurensende energikilden i bruk i dag, spesielt når det gjelder utslipp av CO2, SO2 og NOx.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken. Her sitter apollosommerfuglen på rødknapp, en av de foretrunke næringsplantene.

Sothøne og reflekser fra bygninger. Sothøna lever i endel næringsrike innsjøer i sørlige deler av Norge, gjerne i tilknytning til byer. Hovedforekomstene er rundt Oslofjorden, i Rogaland og ved Trondheimsfjorden. Sothøna er en trekkfugl, men overvintrer langs sørlige deler av kyststripa vår.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken. Her sitter apollosommerfuglen på rødkløver.

Tranen er en stor fugl som trives best på store myrer i barskog og fjellskog. Det er en trekkfugl som kommer til Norge i april. Her er den fotografert i Sverige ved Hornborgasjøen hvor de kommer inn for landing på jordene for å spise.

Bilder viser frukter av lønn. Frukten inneholder frøet. Lønnefrukten har vinger som hjelper den å sveve bort fra morplanten med vind. Lønnefruktene kalles «skrueflyvere», og det skjønner vi lett når vi ser en frukt falle ned mot bakken. Frukten er botanisk sett en spaltefrukt, som ved modningen deles i to enfrøete delfrukter, hver med en vinge - den såkalte «nesen». Når delfrukten løsner, begynner den å rotere og fallhastigheten minsker. Derved faller den ikke rett ned under morplanten, men spres lengre bort hvor det kanskje er mer hensiktsmessig å gro på grunn av mindre skygge og konkurranse. Kilde: Naturhistorisk museum

Laksen har et lite, spisst hode og slank kropp, som er tykkest ved ryggfinnen. Den kan lett forveksles med sjøørret, men har lengre og smalere halefinnerot, svak kløft i halefinnen (sjøørret nesten rett) og få eller ingen kroppsflekker under sidelinjen. Laks lever i Nordatlanteren og vandrer om høsten opp i tilstøtende elver med steinbunn for å gyte. Når yngelen har blitt 2–5 år, vandrer den fra elva og ut i havet. Laksen er svært ettertraktet blant sportsfiskere, samtidig som oppdrett av laks er en av norges viktigste eksportnæringer.

Kiting på vinteren har blitt en veldig populær aktivitet for mange. Muligheten for å forflytte seg raskt og langt kun ved hjelp av vind har gjort mange fjellområder langt mer tilgjengelig enn tidligere og det har også sine negative konsekvenser. Konflikten mellom kitere og reinsdyr er reell. Hardangervidda er ett av områdene som er populært for kiting og da spesielt langs riksveg 7 nord på vidda.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Gammel brannpåvirket furunaturskog i lavlandet med innslag av gamle trær på over 200 år og såkalte kelo-elementer av død ved er viktig for svært mange sjeldne og rødlistede arter. Slike skoger er av internasjonal verdi for biologisk mangfold.