Nedbygging av natur er en av de største truslene for biologisk mangfold og en årsak til naturkrisen. Her har verdifull edelløsvkog på kalkrik grunn måtte vike mot utbygging i forbindelse med bygging av nytt Rikshospital i Oslo. Aksjonister har hengt opp skilt for bevaring av trær inntil byggegropen.

Gammel, åpen og beitepreget eikeskog i tilknytning til kulturlandskapet på Røer. Dette er en av Europas nordligste eikeskoger. Skogen inngår som en del av et nasjonalt viktig kulturlandskap med et svært rikt biologisk mangfold, bl.a. knyttet til gamle og hule eiker.

Modne markjordbær som bærer bud om fullsommer. Markjordbær er en vanlig flerårig plante i rosefamilien, som er utbredt over store deler av Norge. Den er 10-25 cm høy, har flikete, tredelte blader, hvite blomster og dyprøde, små jordbær med søt smak. Bærene er egentlig små steinfrukter og ikke bær i botanisk forstand. Tradisjonelt plukkes markjordbær ved å tre dem på strå, noe som trolig er bakgrunnen for det engelske navnet strawberries. Markjordbær vokser i ulike typer kulturmark og langs veikanter. Den trives spesielt godt i lite gjødselspåvirket biologisk verdifull kulturmark.

Lirype (Lagopus lagopus) er svært godt kamuflert blant røsslyng og lav.

Krattalant er en flerårig urt som vokser i store, tette matter. Arten er knyttet til berg og tørrbakker samt semi-naturlig eng på baserik grunn på Østlandet. Her fra en kalkrik fukteng langs Steinsfjorden.

Kalkknaus ned åpen grunnlendt kalkmark som har store mengder av planten hjorterot og med innslag av aksveronika. Dette er ofte svært artsrike miljøer med med forekomst av truede arter, slik som her. Informasjonsskiltet langs turveien informerer om naturkvaliteter og trusler, samt oppfordrer til å ta hensyn. Turveien er anlagt som bordgang i kanten av kalkknausen for å redusere konsekvensene av tiltaket for biologisk mangfold.

Kalktørrenger i Indre Oslofjord er en type natur som er sjelden i landsmålestokk. De har ofte et unikt artsmangfold med mange rødlistede arter. På bildet ser du mye blodstorkenebb som er en karakteristisk art knyttet til denne type natur. Ifølge Naturtyper i Norge tilhører denne typen åpen grunnlendt kalkmark.

Bakkeknapp i knopp. Bakkeknapp er en flerårig urt i kardeborrefamilien. Stilken har motsatte blad, som vanligvis en til to ganger parfliket og smale. Den blomstrer fra juli til august med violette blomster som sitter samlet i korg, der de ytre blomstene er betydelig større enn de innerste. Bakkeknapp er en attraktiv plante for pollinatorer. Bakkeknapp er knyttet til tørre, kalkrike bakker. Arten er kjent fra noen få lokaliteter i Oslofjorden og Hvaler, med bare et fåtall individer. Arten vurderes under noe tvil som naturlig hjemmehørende i Norge. Kildre: Artsdatabanken.

Misteltein lever som parasitt på løvtrær. Arten er uvanlig i Norge og vokser hos oss bare i tilknytning til indre Oslofjord. Planten er vintergrønn. De hvite bærene spres med fugler som spiser dem. Mistelteinen og dens vertstre er fredet og kan derfor ikke felles eller skades. Det er mye tradisjon og mytologi forbundet med misteltein. Her er Europas nordligste forekomst fotografert i Skaugumsåsen naturreservat.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er planten fotografert ved Bondivann i Asker.

Vivendel er en busk og klatreplante med motsatte elliptiske blad, som slynger seg langs bakken og opp i busker og trær. Da har tette samlinger av ganske store, gulhvite blomster som dufter sterkt på kvelds- og nattetid for å lokke til seg nattsvermere som pollinatorer. Fruktene hos vivendel er røde, saftige bær. Vivendel lever i løvskog, kratt, knauser og berg og er utbredt fra i kyststrøkene fra Oslofjorden til Nordmøre.

Trehumle som sanker nektar på bergmynte. Trehumle er en svært vanlig og karakteristisk art med den brunaktige mellomkroppen og den hvite bakstussen. Arten finnes like gjerne i hagen som i skog og mark. Den lager bol i husvegger, fuglekasser eller hulrom i trær, og kan opptre aggressivt dersom den forstyrres i bolet. Kilde: Artsdatabanken.

Verneområde med åpen grunnlendt kalkmark der strandkarse (forgrunnen) og den fremmede arten gravbergknapp (bakgrunnen) har tatt over den naturlige artsrike kalkfloraen. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Kilde: Artsdatabanken.

Bakkeknapp i blomst. Bakkeknapp er en flerårig urt i kardeborrefamilien. Stilken har motsatte blad, som vanligvis en til to ganger parfliket og smale. Den blomstrer fra juli til august med violette blomster som sitter samlet i korg, der de ytre blomstene er betydelig større enn de innerste. Bakkeknapp er en attraktiv plante for pollinatorer. Bakkeknapp er knyttet til tørre, kalkrike bakker. Arten er kjent fra noen få lokaliteter i Oslofjorden og Hvaler, med bare et fåtall individer. Arten vurderes under noe tvil som naturlig hjemmehørende i Norge. Kildre: Artsdatabanken.

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser gul horvalmue på rullesteinstrand.

Trehumle som sanker nektar på bergmynte. Trehumle er en svært vanlig og karakteristisk art med den brunaktige mellomkroppen og den hvite bakstussen. Arten finnes like gjerne i hagen som i skog og mark. Den lager bol i husvegger, fuglekasser eller hulrom i trær, og kan opptre aggressivt dersom den forstyrres i bolet. Kilde: Artsdatabanken.

Kvitsteinkløver er en toårig planteart som opprinnelig kommer fra Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Arten formerer seg seksuelt med frø. Den kan danne store bestander i skrotemark, langs vei- og åkerkanter, på grunnlendt kalkmark og i andre skrinne engmiljøer, der den kan fortrenge naturlig vegetasjon og føre til nitrofiering. Bildet viser store mengder hvitsteinkløver, burot og annen høytvoksende vegegtasjon, med en stillits som spiser frø av planten geitskjegg.

Blomsterflue på røsslyng.

Frittstående hul eik langs trafikert vei i grøntområde i Oslo. Slike gamle eksponerte hule eiker er viktige for mange sjeldne og kravfulle arter av insekter, lav, mose og sopp. De er samtidig ofte utsatt for inngrep siden står i områder med stor menneskelig aktivitet.

Yrende insektsliv på en rødknapp. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insekter.