Hvitbergkapp trives gjerne på solåpne og kalkrike plasser som berg og tørrbakker.

I forbindelse med skogsdrift merkes skog og trær som ikke skal hogges eller der det skal tas andre spesielle miljøhensyn. Her er det merket noen store linder som er spart i forbindelse med hogst. Slike hensyn inngår som en viktig del av skogbrukets miljøstertifisering.

Kjempespringfrø er en fremmed art som sprer seg svært raskt langs vassdrag. Flytting av fyllmasser fra steder med springfrø er også en veldig vanlig spredningsmåte. Hvis ikke arten bekjempes vil den danne tette bestander der annen vegetasjon konkurreres ut. Bildet viser kjempespringfrø som har fulgt med infiserte fyllmasser og som sprer seg videre langs den lille bekken i grøftekanten.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Fagerfredløs er en fremmed plante som danner tette bestander som effektivt kan konkurrere ut annen vegetasjon. Det er en vanlig hageplante som ofte spres ut i naturen ved dumping av hageavfall. Her har planten etablert seg i artsrik og sydvestvent engvegetasjon.

Bulkemispel er en opptil 5 meter høy langlevd busk med stor bærproduksjon som stammer fra Kina. Bladene er ganske store og har nedsenkete nerver, noe som gjør at bladene får en bulkete form. Arten var en meget populær hagebusk, trolig på 1900-tallet, men er nå forbudt å plante og omsette til videre dyrkning fordi den er vektor for sjukdommen pærebrann på ville og dyrkete frukttrær. Arten har likevel regelrett eksplodert ut i norsk natur siden 1980. Arten er nå solid etablert i alle kystfylker nord til og med Sør-Trøndelag. Arten har et stort potensiale for videre lokalspredning og fortetning, sjøl om dyrkningen i hager nå langt på vei er opphørt. Bulkemispel etablerer seg i en lang rekke kratt- og skogtyper. Den fortrenger andre busker, etablerer et busksjikt i naturtyper som ikke naturlig har slikt, kan tenkes å forstyrre balansen mellom planter med saftige frukter og de fugler som utnytter og sprer dem, og den er vektor for en alvorlig plantesykdom (pærebrann). Kilde: Artsdatabanken.

Russekål bekjempes med rotkutting før eller under plantens blomstring. Tiltaket må repeteres. Arten er en problematisk fremmed plante fordi den etablerer store og tette bestander som konkurerer ut den opprinnelige vegetasjonen.

Østersurt er en krypende plante som har vært å finne langs store deler av kysten vår, men den har siden 1960 tallet forsvunnet fra mange av de sørlige områdene. Tilbakegangen skyldes mest sannsynlig temeraturøkninger på grunn av klimaendringene. Den trives på sand- og grusstrand og i tangvoller.

Bitterbergknapp er en flerårig og nøysom sukkulent i bergknappfamilien med tett, puteaktig vekstform, som blir 5-10 cm høy. Blomstrene er stjerneforma og gule. Planten er vanlig på berg, tørrbakker, grusstrender og andre tørre, åpne områder.

Tusengylden (Centaurium littorale) er en karplante som er knyttet til våre strandenger. Her er den fotografert i Viernbukta naturreservat i Asker kommune.

Skvallerkål er en vanlig ugressplante som sprer seg raskt. De underjordiske røttene er omfattende og lar seg vanskelig utrydde. Den liker skyggefullt kratt, veigrøfter, skogbryn, hager, parker og strandvoller. De unge bladene er spiselige. planten er antatt innført til Norge før 1800.

Bakkekløver er en sjelden art som i Norge bare har et voksested i Norge.

Hvitrot er en stor skjermplante som i hovedsak bare forekommer i et lite område Telemark og Vestfold, med noen få mer isolerte forekomster i Buskerud og Vest-Agder. Den er knyttet til kalkfuruskog og varm edellauvskog på kalkgrunn, ofte brattlendt. Bildet viser hvitrot med frukter i rik edelløvskog.

Sommerfuglen dagpåfugløye søker etter nektar på blåknapp. Denne sommerfuglen flyr tidlig på våren etter overvintringen og senere på året etter at larvene har klekket. Larvene lever på brennesle. Blåknapp er en verdifull næringsplante for mange insekter.

Sprikemispel er en langlevd flerårig busk på rundt 2 meters høyde som stammer fra Kina. Den har rikelig frøformering. Fruktene spres med fugl. Arten ble innført som hagebusk på 1900-tallet, med meget rask ekspansjon fra slutten av 1900-tallet, Den invaderer en lang rekke skogtyper, skogkanter, kratt og åpen, grunnlendt mark. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Kilde: Artsdatabanken.

Engtjæreblom er en flerårig art i nellikfamilien. Planten er 20–60 centimeter høy og har smale, avlange blader. Stengelen er mørk og klebrig øverst og blomstene er røde. Engtjæreblom er en vanlig art i lavlandet og vokser på tørr, kalkfattig mark nord til Trøndelag. Den trives blant annet på tørre og grunnlendte enger, vegkanter og skogkanter på kalkfattig grunn.

Sprikemispel er en langlevd flerårig busk på rundt 2 meters høyde som stammer fra Kina. Den har rikelig frøformering. Fruktene spres med fugl. Arten ble innført som hagebusk på 1900-tallet, med meget rask ekspansjon fra slutten av 1900-tallet, Den invaderer en lang rekke skogtyper, skogkanter, kratt og åpen, grunnlendt mark. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser sprikemispel som har etablert seg på artsrik, grunnlendt, åpen kalkmark i Oslofjorden. Sprikemispel er en langlevd flerårig busk på rundt 2 meters høyde som stammer fra Kina. Den har rikelig frøformering. Fruktene spres med fugl. Arten ble innført som hagebusk på 1900-tallet, med meget rask ekspansjon fra slutten av 1900-tallet, Den invaderer en lang rekke skogtyper, skogkanter, kratt og åpen, grunnlendt mark. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Kilde: Artsdatabanken.

Lynghumle som sanker nektar på rødknapp. Rødknapp er en verdifull næringsplante for humler og mange andre insekter. Lynghumle er en forholdsvis liten humle som er utbredt og vanlig i områder med mye røsslyng fra kysten og opp til fjellet. Den har fargetegninger som hagehumle, men skiller seg fra denne på kort og bredt ansikt og kortere tunge. Kilde: Artsdatabanken.

Fremmede plantearter som innebærer en økologisk risiko er i økende grad i ferd med å etablere seg og spre seg på hogstflater, spesielt i nærheten av bebyggelse og jordbrukslandskap med store mengder fremmede arter. Dette er i ferd med bli et betydelig økologisk problem som skogbruket bør ha fokus på, siden de fremmede planteartene kan bli så tallrike at de endrer den stedegene vegetasjonen og spre seg videre til andre nyetablerte hogstflater. Bildet viser kanadagullris som har etablert seg på en hogstflate. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.