Skogjamne Diphasiastrum complanatum subsp. complanatum er knyttet til barskog, særlig furuskog, og til dels til bjørkeskog, av basefattig til noe baserik type og med lyngdominans. Skogjamne er knyttet til gammel skog, særlig barskog (og mest furuskog) og går tilbake ved flatehogst og mekaniske inngrep i skogen.

Mosen psylommemose vokser på kalkrike blokk og berg i fuktige skogsmiljø og langs bekker i skog. Her fra vestvendte kalkberg langs Frierfjorden.

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larver av fjellbjørkemålere på bjørk.

Blåmarimjelle er i Norge meget sjelden og er å regne som en innført art da den stort sett forekommer på ruderatmark. I Sverige derimot forekommer den villt og vokser da i skogkanter og lysåpen skog.

Tysbast (Daphne mezereum) er en busk med fiolette blomster som springer ut på bar kvist tidlig om våren. Den vokser helst i skog på litt næringsrik jord.

Krypmispel er trolig et kompleks av flere arter, alle fra Kina. Det er en langlevd hagemispel med stor frøproduksjon. Krypmispel er invasiv på grunnlende, på bergknauser og i sprekker i bergvegger, i kantkratt og i lysåpen skog, særlig på kalkgrunn. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Arten er særlig ekspansiv på tørt, baserikt grunnlende i Sørøst-Norge, en utsatt naturtype med stort innslag av sjeldne og sårbare arter. Kilde: Artsdatabanken

Geitved er en 2-4 m høy, bladfellende busk eller lite tre med en kraftig og ofte kroket stamme og korte, tykke og stive greiner. De blanke bladene er 3-7 cm lange, ovale og lette å kjenne igjen på den sagtannete kanten og de tydelige bueformede nervene. Geitved har en sørøstlig utbredelse og finnes spredt på Østlandet og langs Sørlandskysten. Geitved vokser helst på solåpne, tørre og steinete steder i skog, skogbryn, kratt og hager, og planten foretrekker kalkholdig jord. Kilde: Urtekildens planteleksikon

Rund porelav (Sticta fuliginosa) er en uvanlig lavart som vosker på berg, og tildels på trær, i fuktige naturmiljøer - fortrinnsvis i skog. Den er svært sjelden i Øst-Norge og mindre vanlig i Vest-Norge.

Dødvedrik skog ahr et stort og truet mangfold av insektarter. Her liggende død granstamme med godt kamuflert sommerfugl.

Bertilskaret i Kongsberg er kjent for sine rester av lavlandsskog med kjempefuru. Skog som i dag nærmest ikke finnes i skogene våre etter så mange hundre år som ettetraktet tømmer. Flere av furuene er over 80 cm i diameter, høyde på 30 m, 5-6 m3 i volum og rundt 250 år.

Skog- og skjeggflaggermus er to svært like flaggermusarter. Bildet viser ett individ i vintervale som ikke har vært mulig å bestemme til art. Begge flaggermusartene finnes utbredt i lavlandet i Sør-Norge, der skjeggflaggermusa er vanligst. Noen få ynglekolonier er kjent, bl.a. fra kirker og andre bygninger. Ungene fødes og oppfostres i kolonier som består av 20-70 hunner, blant annet i hule trær og i bygninger. De blir relativt ofte funnet overvintrende i gruveganger, slik som her. Dyrene er gjerne våkne i kortere perioder i løpet av vinteren, blant annet for å gjennomføre paringen. Det er ikke kjent om norske skjeggflaggermus trekker.

Trebukken Tragosoma depsarium utvikler seg i gamle og grove, middels nedbrutte stammer av furu som ligger soleksponert. Arten er funnet flere steder på Sørøstlandet i nyere tid, og har sine kjerneområder i Drangedal, Farris-området og i Notodden. Det kan se ut til at arten har forsvunnet fra Hedmark, og den gått kraftig tilbake i Akershus. Arten antas å være i tilbakegang fordi utbredelsesområdet er begrenset til pressområder som reduseres i areal og kvalitet på grunn av en kombinasjon av skogbruk, plukkhogst og utbygging. Samtidig er skog som ikke har vært flatehogd i reduksjon. Gran sprer seg inn i furuskoger og skygger ut furulæger og det plantes gjerne gran der det hogges furuskog. Skogbrannbekjempelse er på lengre sikt også negativt for arten. Kilde: Artsdatabanken.no

Flatbiller (Cucujidae) er en artsfattig familie av fargerike biller som lever under barken på døde trær. De fleste artene er mer eller mindre røde. Lite er kjent om biologien deres, men noen arter er knyttet til store trestammer i gammel skog, og er i dag truet av skogbruket. Disse billene fører stort sett en skjult tilværelse under barken på døde trær, og kommer sjelden ut derfra. Man vet lite om biologien deres, men formen på munndelene hos larvene kan tyde på at de er rovdyr. Mange av artene ser ut til å trenge grove, døde stokker og er derfor knyttet til gammel skog. Sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus) er 11-15 mm lang og skarpt rød på farge. Den finnes i Nord- og Mellom-Europa østover til Øst-Sibir. Denne arten er regnet som truet over hele Europa og er fredet i EU, også i Norge. Den er trolig meget sjelden i Norge, men har blitt funnet på noen få steder på Sør-Østlandet og er knyttet til gamle, grove osper der den utvikler seg under barken av nylig døde trær. Arten er i nyere tid funnet på ca. 7 lokaliteter. De lokale bestandene er ganske små og veldig utsatte for eventuelle naturinngrep. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artdatabanken.no

Nattfiol vokser først og fremst på gammel kulturmark og i rik skog.

Kalkrosettlav, Phaeophyscia constipata, vokser på kalkrike berg i kulturlandskapet og i lysåpen, ofte kulturpåvirket skog i kontinentale områder, med et klart tyngdepunkt i Gudbrandsdalen. Arten anses relativt sterkt negativt påvirket av gjenvoksing, arealbruksendringer og nedbygging i kulturlandskapet.

Skog- og skjeggflaggermus er to svært like flaggermusarter. Bildet viser ett individ i vintervale som ikke har vært mulig å bestemme til art. Begge flaggermusartene finnes utbredt i lavlandet i Sør-Norge, der skjeggflaggermusa er vanligst. Noen få ynglekolonier er kjent, bl.a. fra kirker og andre bygninger. Ungene fødes og oppfostres i kolonier som består av 20-70 hunner, blant annet i hule trær og i bygninger. De blir relativt ofte funnet overvintrende i gruveganger, slik som her. Dyrene er gjerne våkne i kortere perioder i løpet av vinteren, blant annet for å gjennomføre paringen. Det er ikke kjent om norske skjeggflaggermus trekker.