Hvalfangsstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia var den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis, grunnlagt av den norske kapteinen Carl Anton Larsen i 1904. Grytviken var i over 50 år en base for storstilt industriell hvalfangst, med bearbeiding av tilsammen over 50.000 hval. Virsksomheten foregikk på britisk territorium, men var dominert av nordmenn. Beskatningen av hvalbestandene var større enn forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre. Grytviken ble forlatt i desember 1965. Rester etter hvalfangsten med hvalbein, produksjonsutstyr og hvalskuter ligger fremdeles i strandkanten. Britene har siden år 2003 brukt store ressurser på miljøopprydning. Bildet viser et skilt som informerer om bearbeiding av hval i kjøttkokeri.

Hvalfangsstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia var den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis, grunnlagt av den norske kapteinen Carl Anton Larsen i 1904. Grytviken var i over 50 år en base for storstilt industriell hvalfangst, med bearbeiding av tilsammen over 50.000 hval. Virsksomheten foregikk på britisk territorium, men var dominert av nordmenn. Beskatningen av hvalbestandene var større enn forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre. Grytviken ble forlatt i desember 1965. Rester etter hvalfangsten med hvalbein, produksjonsutstyr og hvalskuter ligger fremdeles i strandkanten. Britene har siden år 2003 brukt store ressurser på miljøopprydning. Bildet viser et skilt som informerer om anlegg for separasjon av hvalolje.

Skilt som henviser båter bort fra badestranden. Ulike privatiseringstiltak kan gjøre badestrender lite attraktive eller tilgjengelige.

Hvalfangsstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia var den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis, grunnlagt av den norske kapteinen Carl Anton Larsen i 1904. Grytviken var i over 50 år en base for storstilt industriell hvalfangst, med bearbeiding av tilsammen over 50.000 hval. Virsksomheten foregikk på britisk territorium, men var dominert av nordmenn. Beskatningen av hvalbestandene var større enn forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre. Grytviken ble forlatt i desember 1965. Rester etter hvalfangsten med hvalbein, produksjonsutstyr og hvalskuter ligger fremdeles i strandkanten. Britene har siden år 2003 brukt store ressurser på miljøopprydning. Bildet viser et skilt som informerer om båtene som ble brukt på stasjonen.

En gang var parkslirekne en spennende nykommer i hagene, der den fort vokser seg litt for stor. Fra utkast fra hager er den blitt spredt særlig i kyst- og fjordstrøk. Her blir den stadig vanligere. Parkslirekne kan i løpet av få år danne store bestander som fortrenger hjemlige arter. Det enorme strøfallet endrer også jordsmonnets struktur og sammensetning. Her dekker den ironisk nok til et skilt der det står all tømming forbudt.

Bildet viser skjærpiplerke på et skilt som markerer ferdselsforbud i hekketiden, for å unngå at hekkende sjøfugl forstyrres. Skjærpiplerke er en vanlig hekkefugl langs hele Norges kyst. Den er som andre piplerker gråbrun spraglete. Skjærpiplerke kan skilles fra andre piplerker ved å ha noe mørkere fjærdrakt, lengre nebb og mørke bein. Den overvintrer langs Vest-Europas kyster, delvis i Norge.

Hvalfangsstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia var den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis, grunnlagt av den norske kapteinen Carl Anton Larsen i 1904. Grytviken var i over 50 år en base for storstilt industriell hvalfangst, med bearbeiding av tilsammen over 50.000 hval. Virsksomheten foregikk på britisk territorium, men var dominert av nordmenn. Beskatningen av hvalbestandene var større enn forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre. Grytviken ble forlatt i desember 1965. Rester etter hvalfangsten med hvalbein, produksjonsutstyr og hvalskuter ligger fremdeles i strandkanten. Britene har siden år 2003 brukt store ressurser på miljøopprydning. Bildet viser et skilt som informerer om bearbeiding av hval på flesne-plan.

Bildet viser skjærpiplerke på et skilt som markerer ferdselsforbud i hekketiden, for å unngå at hekkende sjøfugl forstyrres. Skjærpiplerke er en vanlig hekkefugl langs hele Norges kyst. Den er som andre piplerker gråbrun spraglete. Skjærpiplerke kan skilles fra andre piplerker ved å ha noe mørkere fjærdrakt, lengre nebb og mørke bein. Den overvintrer langs Vest-Europas kyster, delvis i Norge.

Hvalfangsstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia var den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis, grunnlagt av den norske kapteinen Carl Anton Larsen i 1904. Grytviken var i over 50 år en base for storstilt industriell hvalfangst, med bearbeiding av tilsammen over 50.000 hval. Virsksomheten foregikk på britisk territorium, men var dominert av nordmenn. Beskatningen av hvalbestandene var større enn forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre. Grytviken ble forlatt i desember 1965. Rester etter hvalfangsten med hvalbein, produksjonsutstyr og hvalskuter ligger fremdeles i strandkanten. Britene har siden år 2003 brukt store ressurser på miljøopprydning. Bildet viser et skilt som informerer om den typiske norske kirken i Grytviken, som ble satt opp i 1913.

Hvalfangsstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia var den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis, grunnlagt av den norske kapteinen Carl Anton Larsen i 1904. Grytviken var i over 50 år en base for storstilt industriell hvalfangst, med bearbeiding av tilsammen over 50.000 hval. Virsksomheten foregikk på britisk territorium, men var dominert av nordmenn. Beskatningen av hvalbestandene var større enn forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre. Grytviken ble forlatt i desember 1965. Rester etter hvalfangsten med hvalbein, produksjonsutstyr og hvalskuter ligger fremdeles i strandkanten. Britene har siden år 2003 brukt store ressurser på miljøopprydning. Bildet viser et skilt som informerer om bearbeiding av hval i spekk-kokeri.

Hvalfangsstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia var den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis, grunnlagt av den norske kapteinen Carl Anton Larsen i 1904. Grytviken var i over 50 år en base for storstilt industriell hvalfangst, med bearbeiding av tilsammen over 50.000 hval. Virsksomheten foregikk på britisk territorium, men var dominert av nordmenn. Beskatningen av hvalbestandene var større enn forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre. Grytviken ble forlatt i desember 1965. Rester etter hvalfangsten med hvalbein, produksjonsutstyr og hvalskuter ligger fremdeles i strandkanten. Britene har siden år 2003 brukt store ressurser på miljøopprydning. Bildet viser et skilt som informerer om båtene som ble brukt på stasjonen.

Humle som sanker nektar på bakketimian, som er en verdifull næringsplante for humler. Dette er sannsynligvis en hunn av kilejordhumle. Kilejordhumle finnes mest i skogen og i høyereliggende områder. Den er ikke alltid mulig å skille fra kragejordhumle og lys jordhumle på fargemønsteret. Den er relativt nylig skilt ut som en god art, og utbredelsen i Norge er derfor ufullstendig kjent. Kilde: Arsdatabanken.